I et Khrono-innlegg beskriver professor Cathrine Torbjørnsen Halås sitt kunnskapsteoretiske syn som begrunnelse for mastergrad i barnevernet.
Hovedpunktene kan kanskje summeres slik:
- Erfaring garanterer ikke kunnskapsutvikling: Erfaring må bearbeides gjennom bevisst tenkning, analyse og diskusjon for å bli til dypere forståelse og anvendbar kunnskap.
- Fare for negativ læring: Ureflektert erfaring kan forsterke feiloppfatninger eller skadelige rutiner («konsolidering av dårlige vaner»).
- Erfaringsbasert kunnskap er kontekstavhengig: Kunnskap utledet fra erfaring er ikke universelt overførbar uten teoretisk utforming som gjør det lettere å tilpasse seg nye situasjoner.
- Kunnskap som dynamisk prosess: Kunnskapsutvikling krever kontinuerlig justering av eksisterende mentale modeller, ikke kun akkumulering av empiri.
Med andre ord:
- Erfaringsdannelse. Handlinger i praksis genererer observasjoner, følelser og resultater.
- Metakognitiv bearbeiding. Det må stilles kritiske spørsmål:
«Hvorfor gikk dette bra/dårlig?»
«Hvilke antakelser styrte meg?»
«Hvordan motsier dette min tidligere forståelse?» - Kontekstualisering. Erfaring integreres med eksisterende kunnskap, produkter/prosesser og teoretiske rammeverk for å danne ny innsikt. Det sitter i veggene, som man sier.
- Aktiv revisjon. Etablerte handlingsmønstre revideres bevisst for å unngå kognitiv avsporing.
Det er av stor betydning å utvikle et dialektiske forhold mellom egne erfaringer, bredere kunnskapsmiljøer, kunnskapsoversikter/tekster, artefakter, organisasjonspraksis og teoretiske modeller. Teoriene søker å sammenfatte lovmessigheter i det brede og dype erfaringsgrunnlaget.
Det er vanskeligere å slutte av dette at alle studier må være ett løp som 5-årige mastere på universitet. Professor Torbjørnsen Halås åpner nettopp for et tettere samspill mellom innlæring av teori og eksponering for realistisk praksis.
Betydningsfull utvikling av universitetene oppstår heller ikke av at faglig tilsatte publiserer teoretiske artikler i fastbundet habitus og uten vesentlige forandringer i undervisningspraksis. Fagmiljøene må bli ledigere og mer plastiske. Vi risikerer ellers at universitetsutvikling reduseres til et rent administrativt anliggende som våre undervisere har å tilpasse seg.