I nok et innlegg på Alltinget blir det etterlyst større politisk engasjement for KI. Meldinga der er at det mangler investeringskapital slik at norske selskaper emigrerer til USA. Det handler altså, som så ofte, om Oljefondet.
I internasjonal presse går det samtidig en større diskusjon om forskjell og likhet mellom amerikansk og kinesisk KI-strategi.
- Amerikansk finans pløyer store summer inn i nye språkmodeller og utvikling av annen spissteknologi.
- Den kinesiske tilnærmingen preges av anvendelser i bredden. Tanken bak er at omfattende og gevinstskapende KI-bruk krever reorganisering av arbeidsmiljøene og mer kompetanse. Når det har modnet seg, vil spredning av nye teknologiløsninger også skje raskere og tryggere.
For norsk akademia bør den siste tilnærmingen veie tyngst.
Det er selvsagt oppmuntrende om norsk KI-forskning kan hevde seg i spiss. Men som nasjonal strategi bør man heller nyttiggjøre seg teknologiene i bredden. Det krever anvendt utviklingsarbeid med brukere og arbeidstakere i fokus.
Som deltakende observatør i noen ti-år, er denne kommentator ikke imponert. Særlig gjelder det evnen til stor, eksperimentell utvikling i offentlig sektor. De feilslåtte digitaliseringsprosjektene i helse og sosial er illustrerende. De viser svak informasjonspolitikk. De demonstrerer også det administrative mellomsjiktets motstand mot å endre de inngrodde vaner. Digital Norway er ledigere.
Akademia er dessverre også preget av den samme treghet og tiltro til konsulentselskaper som selger inn amerikanske løsninger på boks. Vi trenger en praktisk dreining og bredspektrede forsøk med å utvikle høyere utdanning under informasjonelle vilkår.
En viktig premiss: Å ta inn over seg at produksjon og reproduksjon av akademisk tekst ikke i seg sjøl forblir det adelsmerke det var i kunnskapsarbeidet.