De to dosentene Trond Blindheim og Kristen Albert Elingsen skriver godt om at dosentstigen må oppvurderes (Khrono 26.06.25).
Dosentløpet har både et tydelig og verdifullt mandat, men det mangler strukturell anerkjennelse og egne vurderingsrammer. For at dosenter skal utgjøre en fullt sidestilt karrierevei, må systemet og praksis tilpasses rolleintensjonen – ikke presses inn i professorens målestokk.
- To karriereveier med ulike omfang: I UH‑sektoren finnes professor‑ og dosentløpet. Selv om de skal være sidestilte, er systemet skjevfordelt: det er 4 622 professorer mot kun 190 dosenter. Rollen skal – som alternativ til doktorgrad – fokusere på pedagogisk utviklingsarbeid, praksisnær kompetanse og utdanningskvalitet.
- Problematisk vurderingspraksis: Selv med ny UHR‑veileder, er det stor lokal variasjon. Dosentsøknader blir ofte bedømt av professorer som ikke har full forståelse for dosentens kjerne med utdannings- og praksisfokus, Universitetet i Bergen bruker f.eks. stort sett de samme vurderingskriteriene ved dosent- og professoropprykk, noe som svekker dosentløpets egenart. Dosentløpet skulle styrke profesjonsnær og pedagogisk kvalitet, men måles etter professorlinjal.
- Behov for tydelig forankring: For at de to karriereveiene skal være reelt sidestilte, etterlyses større strukturert legitimitet. Det kreves nasjonale rammer og klare, relevante kriterier knyttet til dosentrollen. Dosenter utgjør broen mellom teori, forskning og profesjonsfelt. De jobber som fagutviklere og pedagogiske innovatører – spesielt viktig i profesjonsutdanningene.
Det er riktig å etterlyse strukturell legitimitet. Det har tidligere vært organisert ei rekke førstelektorprogrammer med utspring i pedagogiske utviklingssentre og tilsvarende organisering. Samtidig har kriteriene for opprykk nettopp blitt revurdert, og framstøt for å omdefinere dette arbeidet har vært mange. Den indivifuelle pedagogiske kompetanse blir også honorert i ordningen merittert underviser.
Gjennom mer enn 20 år har uklarheter i kriteriene og UHR sin veileder ført til vurderinger som minner om professorstigen, men med svakere krav. Det har vært lagt dominerende vekt på tellekantene i form av publiserte artikler.
Dette er forsøkt å videreført fra UHR og andre hold slik at vi nå kan stille opp to ganske forskjellige praksiser for bedømming:
- ENTEN: Faglig utviklingsarbeid i definisjonen fra OECD (Frascati-manualen), er terskelkrav. Alle som søker opprykk til førstelektor eller dosent må ha tilstrekkelig omfang og kvalitet i slikt utviklingsarbeid.
- ELLER: Forskningsartikler er ikke lenger nødvendig (hva det forøvrig aldri var), men dog tilstrekkelig. Det betyr at man i praksis kan få opprykk – som før – ved å skrive artikler.
Arbeidet for å styrke dosentstigen må ta for seg strukturelle og fagpolitiske forhold. Men det er også nødvendig å arbeide teoretisk med spørsmål som:
- Hvordan kan det eksperimentelle utviklingsarbeidet bidra til vitenskapelig nybrott?
- Hvordan kan et praksiskrav på høyt nivå overkomme teknisk rasjonalisering og masseproduksjon av artikkelstoff, – tekst som tek/st? Hvordan omdanne høyere utdanning under vilkårene fra generativ kunstig intelligens
- Hvordan konsolidere og utdype velbegrunnet og kvalifisert undervisning og profesjonsutøvelse med inspirasjon fra Aristoteles’ begreper om fronesis og praxis?