‘Wicked problem’ i UH-sektoren

Posted onAuthorHelge Høivik

I idehistorisk perspektiv sto det en splittelsen mellom kunnskapens sofia og fronesis. Allerede de gamle grekere:

Et sentralt trekk ved fronesis er dermed at den angår handlingslivet. Aristoteles skiller mellom praktisk fornuft eller visdom – fronesis – og teoretisk fornuft eller visdom – sofia. (SNL).

  • Platon: Sann kunnskap (episteme) er innsikt i det evige og uforanderlige. Den sansemessige verden er full av endring og illusjon; virkelig kunnskap er kun tilgjengelig gjennom fornuften og retter seg mot ideenes verden. Menneskets sjel har en medfødt viten som må «erindres» gjennom filosofi og dialektikk.
  • Aristoteles: Kunnskap oppstår gjennom erfaring og systematisk observasjon. Han vektla en virkelighetsnær tilnærming der formål, årsak og funksjon, – det han kalte «fire årsaker» -, står sentralt. Det sanselige og det foranderlige er ikke illusjoner, men det faktiske grunnlaget for vitenskapelig innsikt.

Aristoteles’ fire årsaker (αἰτίαι)

Aristoteles utviklet en teori om fire ulike typer årsaker for å forklare hvorfor noe er som det er. Denne læren er sentral i hans filosofi, spesielt i hans naturfilosofi og metafysikk. Han mente at for å forstå en gjenstand, en prosess eller et fenomen fullt ut, må vi kunne redegjøre for fire ulike aspekter ved årsakssammenhengen:

      • MaterIalitet (causa materialis). Dette er det stoffet eller materialet som noe består av. Det er den fysiske substansen som ligger til grunn for tingen. For eksempel er marmor den materielle årsaken til en marmorskulptur.
      • Form (causa formalis). Dette er formen, strukturen eller mønsteret som gir tingen dens identitet. I skulptureksempelet er det formen til skulpturen – for eksempel at den forestiller en gud eller et menneske – som utgjør den formale årsaken.
      • Bevirkende årsak (causa efficiens). Dette er det som setter noe i gang eller får det til å skje. Det er den ytre påvirkningen som skaper eller forandrer noe. I vårt eksempel er det billedhuggeren som utfører arbeidet, altså den som bevirker at marmoren får sin form.
      • Formål (causa finalis). Dette er formålet eller hensikten med noe – det teleologiske aspektet. Aristoteles mente at naturen aldri handler uten hensikt. For skulpturen kan dette være at den ble laget for å ære en gud, eller som utsmykning.

Aristoteles’ årsaksbegrep går ut over moderne forståelser av årsak og virkning, og han regnes som en av de første som integrerte formålstenkning i naturforklaringer.

Det 19. og 20. århundre førte til profesjonalisering og disiplinering av kunnskapsproduksjonen. Naturvitenskap og teknologi bygget videre på aristoteliske idealer om empirisk kontroll, systematisk metode og partikularisme. Humaniora tok i større grad vare på platonske idealer om normativitet, indre utvikling og universalisme. Spenningen mellom de to ble tydelig i spørsmålet om forholdet mellom objektiv viten og subjektiv mening, og mellom vitenskapelig rasjonalitet og humanistisk dannelse.

Her trer det så inn to viktige forandringer:

  • De naturvitenskapens formalia – forskningsoppskriften – har erobret et hegemoni gjennom massifisering av publiseringssystemets tellekanter. De vitenskapelige artiklene inngår i den akademiske vane – doxa. De representerer ikke funn som flytter forskningsfronten, men at «noen» har akseptert et skriftstykke for publisering i godkjent kanal. Det å skrive, vurdere, anta og publisere artikler er blitt en kapitallogikk, – en domenespesifikk politisk økonomi. Man betaler for å publisere eller bli publisert, og å delta på konferanse der forfatteren presenterer egen paper. Det er publikasjon, ikke funn og betydning, som er hevert for å stige i gradene. Moral måles da med strikk. Dette systemet et i krise, men fortsetter sålenge det ikke utfordres utenfra.
  • En slik utfordring er nå kommet fra generativ kunstig intelligens. Teknologiutviklingen drives av global finanskapital, og gir ufattelig fortjeneste til selskaper som Alphabet, Microsoft, Nvidia, Amazon og Meta. Det skjer i overraskende skarp konkurranse med kinesiske IT-selskapet som Alibaba, Tencent og flere nye på denne banen. KI er en tekst-teknologi for å samle, analysere og reprodusere mening slik dette representeres med alle tradisjonelle og noen nye notasjoner. Det siste gjelder f.eks. å kode og avlese ansiktsuttrykk og sammenhengende handlingsmønstre hos bilsjåfører eller fotgjengere. Men for høyere utdanning er det særlig påstandskunnskap og utsagn i kontekstfrie språk om teknifiseres. Vi går fra tekst til tek/st. Dette representasjonssystemet (i kortere form: setningskunnnskapen) er i ferd med å få redusert epistemologisk rolle.

Dosentstigen

Vi får her minst to bestemmelser av dosentstigen som en annen karrierevei enn Ph.D./1.amanuensis-professor:

  • Den ene gjelder vitenskapelig utviklingsarbeid som er U-en i FoU. Det skal ha eksperimentell karakter, jfr Frascati-manualen.
  • Den andre er den reflekterte utøvelse som fanges i Aristoteles’ tolkning av de greske begrepene techne, fronesis og praxis.

Av særlig betydning for begge er en nøvendig og praktisk-teoretisk videreutvikling av utdanningssystemene. De er komponenter i digitaliseringen og for ferdighetskrav i mange yrker.

Aristoteles fikk sin renessanse med humanismens og naturvitenskapenes framvekst på 14-1500-tallet og gjennom de borgerlige revolusjonene som fulgte noe seinere. Vi kan kanskje knytte dette til nyere forestillinger om at brede lag av folket er virkelige historiske subjekter. Nyere eksempel er norsk EU-kamp der “vanlige folk” krevde seg menings-berettigede mot elitens ekspertise-perspektiv.

KI dominerer setningskunnskapen

Men det har kommet inn et tredje element der generativ KI avdekker og avkler akademias egen doxa, – den nærmest rituelle masseproduksjon av papere som betyr lite og få leser.

Dosentstigen øker i relevans i UH-systemet og fagskolene. Et skritt på veien til å institusjonalisere utøverferdighetene var justering av kriteriene for opprykk til 1.lektor og dosent av 01.08.24. Fagskoler og UH-institusjoner kunne f.eks. gå sammen om slik kvalifisering.

UHR prøver desverre å dra med forsknings-nissen videre på dette lasset. Om institusjonene vil ha forsknings-artikler i steden for utviklingsarbeid, er vi like langt. Artikler kan eventuelt – og gjerne – komme i tillegg.

  • Dette må da være enklere: Gå for doktorgrad hvis artiklene dine leverer funn. Hvis ikke, bør de droppes og innsatsen kan heller rettes mot forbedret praksis.

Vi trenger nå hele bøtteballetten av administrative, politiske, ideologiske og økonomiske grep. Vi må utvikle en syntese av kvalifisert utøverferdighet og systematisk utviklingsarbeid.

Wicked problem.

Mange innser at noe må gjøres, men vet ikke hva. Vi har et wicked problem. Utvalg og mer forskning hjelper ikke. Høyere utdanning kan ikke lenger dreies rundt setningskunnskapen. Der tar maskinene over.

Riksrevisjonen er heller ikke blid og kaller kvalitetsarbeidet i UH-sektoren for ikke tilfredsstillende [mer].

Bloggposter: 27