KI kan opptre som hjelpelærer. Det er gratis eller rimelig tilgjengelig på PC, mobil og nettbrett.
RAG
I RAG-modus (Retrieval Augmented Generation) kan lærer eller student laste opp lærebøker til f.eks. Googles NotebookLM og …
- Be om sammendrag skriftlig og muntlig.
- Stille spørsmål til teksten og få KI-genererte svar med den som kilde i rimelig godt og tilpasset språk (norsk, engelsk ..,)
- Be om at KI-maskinen stiller kontrollspørsmål til studenten og så evaluerer svarene og gir studieveiledning.
Vi må forvente at KI-maskinen kan presentere bilder og audio/video som om det ble tegnet og fortalt på tavla.
Studiemodus
En ny studiemodus i ChatGPT fra OpenAI instruerer KI-maskinen om å opptre som mer allsidig studiestøtte. Brukeren angir emneområde og ferdighetsnivå, hvorpå KI-en organiserer dialoger med forklaringer, praktiske oppgaver og vurdering av studentenes eget arbeid og svar.
Konfigurasjon av brukernes datamaskin kan variere, man har ulike versjoner av programvare som oppdateres hyppig, og brukeren kan selv gjøre større eller mindre feil som fører på villstrå. Derfor er det notorisk vanskelig å forutse og ta høyde for alt som kan gå galt når en student på denne måten skal forstå og gjøre praktisk kompliserte operasjoner. Det er jo for å lære akkurat det, at man tar kurs.
Hjelp meg å lære om frekvensfordeling .. Man må kunne bruke elementær statistikk i arbeidet med å beskrive og løse mange reelle problemer. Offentlige utredninger bugner av eksempler. Mer avanserte statistiske metoder læres bedre på langs, interaktivt og etter behov.
I tillegg er det læringsfremmende å verbalisere – snakke seg gjennom – problemer, egen (manglende) forståelse og løsninger. Av slike grunner er KI-støttet opplæring velegnet for samarbeid, og i mindre grad den individualisering som amerikanske miljøer er så opptatt av.
Fleksible rammevilkår
Det ligger nå spenstige utviklingsoppgaver i å designe og organisere læringsløp for samspillet mellom KI, studentgrupper, – ofte med menneskelig hjelpelærer. Det siste kan være en viderekommende student.
Dette griper redefinerende inn i samspillet mellom de teoretiske og utøvende komponentene i alle slags studier [mer]. Men den akademiske utviklingsmodellen egner seg dårlig:
- 3-5-årige forskningsprosjekter for å finne ut «hva vi skal leve av i framtida» formidlet gjennom forskningsartikler.
- Hel- og halvoffentlige utredninger (NOU-er, UHR, NOKUT, ..) med påfølgende forskrifter og veiledere som siterer dem.
Vi trenger utprøving på mikronivå der det som synes vellykket skaleres opp til meso- og makro-nivåene. Men de siste er kontrollert av hhv institusjonelle og nasjonale byråkratier som ofte motsetter seg analyse og kritikk av egen innsats. De er samtidig både regelstyrte og regelstyrende. De har heller ikke skoene på. De endeløse diskusjonene om karakterkrav er eksempel.
Det trengs større plastisitet der (deler av) noen UH-institusjoner både tillates og oppfordres til å innføre nye undervisningsdesign uten «reguleringshjemmel» i 3-6 år. Dette er på linje med individuelle åremål og forskningsprosjekter. Dosentstigen er her et godt utgangspunkt for å kombinere institusjonelle tiltak med kvalitetssikring og den personlig motivasjon og karriereutvikling.