Når teori og praksis opererer i adskilte «siloer», risikerer utdanningen – og i dette tilfellet også velferdssystemet – å miste kontakt med de virkelige behovene. Forfatteren av dette innlegget i Aftenposten 26.08.25 er sykepleier, helsefagslærer og pårørende. Hun fletter sammen komplekse perspektiver og peker på hvordan en akademisk omtanke om velferd ikke får gjennomslag når man på det operative nivå ikke griper inn før det er for sent. Hun viser at selv i Norge skjuler det seg store avvik når det kommer til eldre som blir syke.
Det er en advarsel om at akademiseringen av helseomsorg – tapper den for relevans – når den ikke hviler på et fundament av konkret omsorg og handlekraft.
- Norge – verdens beste land? Norge er stadig rangert blant de lykkeligste landene i World Happiness Report, nylig på sjuende plass etter å ha vært på topp i 2017. Men Andersen stiller spørsmål ved hvor representativt dette bildet er – blir alle grupper – for eksempel beboere på sykehjem – spurt? 1
- Velferdsstatens svake punkt. Norge er en velferdsstat som skal hjelpe alle når behov oppstår. Men ifølge Andersen kreves det at man er frisk og oppegående for å «få lov» å bli syk. Dette peker hun på som en fundamental feil i systemet.
- Personlig og faglig bekymring. Som snart 50-åring, med erfaring som lærer, sykepleier, sensor og nå også pårørende, føler hun en dyp frykt for sin egen fremtid som gammel og pleietrengende i Norge. Eldreomsorgen er i krise, og det mangler handling – tiltak kommer ikke i tide.
Forfatteren peker på 3 tiltak:
- Når praksis og ansvar skilles ad i siloer, slik det stilles i skarp relieff mellom politisk beslutning og faglig realitet, svekkes velferdsstatens tiltaksevne. Andersen trekker et klart skille mellom teori og erfaring, mellom ord og handling. Hun vektlegger at rekruttering og kvalitet i eldreomsorgen ikke bare er spørsmål om penger, men om respekt, status og faglig utvikling.
- Utdanningen må ikke forfaller; den må styrkes – og kanskje redesignes – for å møte demografiens realitet.
- Det politiske systemet mangler langsiktighet ogkontinuitet; og for få hører den faglige stemmen i beslutningsprosessen.
Det er dette bruddet mellom velferdsideal og omsorgspraksis hun fremhever som vårt største kollektive mareritt.
De røde panterne
Det er meldt om mange enkeltstående tilfelle av omsorgssvikt i offentlige tjenester. Men de store ungdomskullene 1945-1965 har så langt bare rukket å bli «yngre eldre», – de mellom 60 og 80 år – , og har greid seg godt.
De kommende åra vil flere av dem bli skrøpeligere som 80- og 90-åringer. De bringer likevel med seg et politisk engasjement og opprørstrang fra yngre år: De røde panterne.