Forskerforbundet har en orientering om det å styrke doktorgradsutdanningene i sitt nyhetsbrev 16.09.25.
Bakgrunn og problemstillinger
-
Rolle og relevans for arbeidslivet
- Det er politisk ønske om at doktorgradsutdanningen ikke bare skal tjene akademia, men også ha høy relevans for arbeidsmarkedet, offentlig sektor og næringsliv.
- Undersøkelser viser at mange med doktorgrad i privat eller offentlig sektor opplever at graden ikke er nødvendig for arbeidsoppgavene. Dette indikerer at spisskompetansen noen ganger ikke blir godt nok utnyttet.
- Gjennomføring og kvalitet
- Det pekes på utfordringer knyttet til lav gjennomføringsgrad. At mange doktorgradskandidater ikke fullfører, eller bruker uforholdsmessig lang tid.
- Behovet for bedre oppfølging av kandidatene (veiledning, støtte etc.) ses som essensielt for å heve kvalitet og effektivitet.
- Internasjonal rekruttering og språkkrav
- Norskkrav for stipendiater og postdoktorer har vært utfordrende. Det vurderes å fjerne kravet om obligatorisk språkopplæring. De kan virke avskrekkende på internasjonale kandidater samtidig som språkopplæringen ikke nødvendigvis er best virkemiddel i alle tilfeller.
- Det legges opp til tiltak for å styrke internasjonal rekruttering og for å beholde internasjonale stipendiater og forskere.
- Dimensjonering
- Behov for å vurdere hvor mange doktorgradsstillinger som er nødvendige — både innen akademia og resten av samfunnet — slik at volumet og profileringen av phd-utdanningen samsvarer med stillingene.
- Doktorgradsutdanningene bør designes med tanke på hvilke kompetanser som trengs i framtida — både i universitets- og høyskolesektoren, og i offentlig og privat sektor.
Tiltak
Regjeringen vil ha enekspertgruppe som vurderer dimensjoneringen av doktorgradsutdanningene. Den skal utvikle konkrete forslag til hvordan ph.d.-utdanningene kan tilpasses utfordringer i samfunnet og de framtidige omstillingsbehov:
- Gjennomgang og evaluering
- Gjennomgang av hvordan universitetenes og høyskolenes rammetilskudd benyttes med hensyn til ph.d.-utdanning. Også en evaluering av arbeidslivsrettede doktorgradsordninger.
- Det foreslås at institusjonene må kartlegge årsaker til at kandidater ikke fullfører og sette inn tiltak for å øke fullføringsgraden.
- Fjerne språkopplæringskrav
- Krav om at stipendiater og postdoktorer må gjennomføre norskopplæring vurderes fjernet. Det et for å senke terskelen for internasjonale forskere, samtidig som man også ønsker å ivareta norske fag- og språkmiljøer.
- Rekrutteringstiltak
- Vurdere opprettelse av en rekrutteringsenhet som kan bistå med kobling mellom forskere og virksomheter, samt støtte i søknads- og ansettelsesprosesser.
- Pilotprogrammer for rekruttering innenfor prioriterte områder med spisskompetanse.
- Styrke samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv
- Universiteter, høyskoler og instituttsektoren forventes å samarbeide tettere med offentlig sektor og næringsliv når det gjelder doktorgradsutdanninger — planlegging, gjennomføring og karriereveier.
- Forbedret statistikk og datagrunnlag
- Bedre data og systematisk statistikk om doktorgradsutdannede (karriere, fullføring, bruk av kompetansen etc.) for utforming av politikk og tiltak.
Forskerforbundets melder at man er positivt til flere tiltak, men peker på at
- Mange av forslagene fortsatt er ovenfra og ned. Forbundet savner medvirkning fra stipendiater, postdoktorer og forskere i det daglige.
- Det er kritisk å bedre arbeidsvilkårene — midlertidighet, usikkerhet, konkurranse om midler og manglende tydelige karriereveier er sentrale utfordringer.
- Tiltak rundt norsk/engelsk må gjøres slik at både norsk fagkultur/språk ivaretas og at internasjonal rekruttering fungerer godt nok.
- Forbundet ønsker mer konkrete krav eller forventninger når det gjelder institusjonell dimensjonering og identifisere flaskehalser, ikke bare flere målsettinger og utredninger.
Bredere rekruttering til epistemisk doktorgrad
Administrerende direktør Kyrre Lekve for Institutt for samfunnsforskning skriver om det samme i Khrono 17.09.25.
Han spør om overføringen av kunnskap fra akademia/forskning til resten av samfunnet fungerer godt nok. Lekve mener at doktorgradsutdanningen er det mest spissede virkemiddelet for å øke samfunnets kompetanse:
- Institusjonene som gir doktorgrad har ansvar for akademisk kvalitet.
- «Avtakerne» — dvs. de sektorene som tar i bruk doktorgrader, som helsesektor, kommune og næringsliv — må også ha en aktiv rolle i utforming og tilrettelegging for å sikre at utdanningen gir relevant kompetanse.
- Helsetjenesten og forskningsinstitutter spiller en mellomrolle: både som veiledere og som fremtidige brukere av forskerkompetanse.
Lekve understreker at kvaliteten i doktorgradsutdanningene ikke må kompromitteres, men at utdanningen må justeres slik at samsvaret mellom hva som utdannes og hva samfunnet trenger, blir bedre. Ut fra teksten kan man utlede noen forslag og implikasjoner for endringer:
- Ekspertgruppen bør ha mandat til å se på strukturer som gjør det mulig for doktorgradsprogrammer å samarbeide bedre med relevante sektorer utenfor akademia.
- Opptaksveier til forskerutdanning bør utvides, for eksempel gjennom å inkludere kandidater fra praksisfelt som kommuner, helsetjeneste og næringsliv, slik at flere egnete søker og at kompetansen som utvikles er mer diversifisert.
- Veiledning og samarbeid med «avtakere» bør styrkes, slik at doktorgradsarbeidene ikke bare adresserer akademisk forskning, men også relevante problemstillinger for samfunn og yrkesliv.
Gjennomgående i slike innlegg er at de ikke tematiserer det kunnskaps- og erkjennelsesteoriske grunnlag, men forfekter den rent operative og markedsorienterte tilnærming :
Den praktiske dreining
Lekve argumenterer ikke for at Ph.D. skal revideres, men kun rekrutterings-veiene samt de forskningsbare problemstillinger den tar opp. Så må også arbeidslivet «sensitiviseres» til å medvirke og ansette folk med denne kompetansen.
Vi er bedre tjent med en mer dyptgående diskusjon om kunnskapsteori, utdanning og bruk. Den kan f.eks. inspireres av den aristoteliske epistemologi med de fire hovedformene epistêmê (allmengjort vitenskapelig kunnskap), technê (utøverkunnskap), phronêsis (praktisk klokskap, etisk dømmekraft) og sophia (visdom). De knyttes sammen til utøvelser som det å organisere, lede, inspirere, bygge støtte og nettverk; men også nøytralisere og dempe motstand. Ikke minst handler det om å utvikle, forbedre og framstille brukandes ting, modeller og andre artefaktertil glede og nytte i utdanning og samfunnsliv.