I et innlegg i Khrono 25.09.25 argumenterer rektor Christen Krogh ved OsloMet for at «arbeidslinjen» — idéen om at flest mulig deltar i arbeidslivet — er avhengig av en tilsvarende «utdanningslinje». Uten at folk gis realistisk tilgang til utdanning, vil arbeidslinjen være ufullstendig og utilstrekkelig.
- Kompetanse som forutsetning for arbeid. Arbeidslivet krever mer, høyere og andre ferdigheter. For at flere kan nyttiggjøre seg arbeidslivet, må de kunne tilegne seg relevant utdanning.
- Tilgjengelighet er ikke nok — også inkludering trengs. Det er ikke tilstrekkelig at det finnes studieplasser geografisk spredt. Utdanning må være tilgjengelig for hele befolkningen, også de som til nå har stått utenfor den høyere utdanning.
- Betydningen av nærhet og lokal forankring. Studietilbud nær bostedet spiller en vesentlig rolle for hvem som faktisk velger utdanning. Mange velger vekk høyere utdanning hvis det krever å flytte langt eller endre livssituasjon.
Sosial mobilitet og rekruttering
Ved OsloMet har en stor andel av studentene innvandrerbakgrunn og mange med foreldre som ikke har høyere utdanning. Dette illustrerer potensialet når barrierer reduseres.
- Demografisk press og regional utvikling. I områder som Romerike er veksten sterk, men utdanningsnivået ligger under nasjonalt gjennomsnitt. Regionen har relativt få studieplasser pr. innbygger, og dette begrenser muligheter
- Politiske og strukturelle ansvar
Krogh peker på at løsninger ikke kan være lokal innsats alene: Staten og Kunnskapsdepartementet må bidra for å sikre at tiltak når hele befolkningen.
Utdanning og klasse
Til dette kommenterte denne skribent med utgangspunkt i et interessant foredrag av professor Jan Fredrik Hovden på dagens Konferanse for høyere utdanning 2025 (25.09).
Litt nølende i starten, men med gradvis skarpere strek la han fram (en bergensk) klasseanalyse av høyere utdanning. Den gir ingen oppadgående klassereise (sa han), noe som kanskje bidrar til å forstå aggresjonen mot universitetene i flere land som USA? (spør jeg).
Gode karakterer fra videregående gjenspeiler en oppvekst i de møblerte hjem og sementerer sosial tilhørighet. Det føres videre i høyere utdanning der de velbeslåtte som tendens kjører rettlinjet med jobb i sommermånedene og fullt fokus gjennom studieåret, – gjerne på de populære og privatiserte øk.ad.-studiene. Arbeiderungdommene “roter” derimot mer i sine valg av studier, og jobber mer deltid i parallell for å få endene til å møtes. Det strømlinjede har altså et overraskende klassepreg.
I stort preger det kunnskaps-arbeiderklassen som ofte tar jobb i skole og helse/sosial. Det er ikke for ingenting at sykepleierinntekt brukes som mål for det som ikke holder til å kjøpe et krypinn i Oslo.
Rektor Krogh reiser en velkommen fane for å nå ungdom fra lavere middel- og arbeiderklasse i det folketette Østlandsområdet.
Et viktig tiltak er da å bygge en markert, kvalifisert og sterk profil der studenter kan “vingle” i studievalg og mer fleksibelt kombinere studier med hjem, jobb og småbarn. Det er i fleksible studier og i fagskolesektoren at veksten nå foregår.
Spørsmål om klasse og utdanning er ikke akkurat ny. Men ny kunnskapsteknologi, demografi og endringer i økonomi og internasjonale forhold gir ny energi til temaet. Det har også betydning for utviklingsarbeidet innad i sektoren.
OsloMet kan bli enda tydeligere.