Det er mange som tar forskerutdanning de seinere år, skriver Khrono 31.10.25. Men bølgen har kanskje nådd toppen? Er festen over?
Det blir lett anekdotisk, men det kan være tegn på at doktorander nå snuser på den andre karriereveien i høyere utdanning som går via førstelektor til dosent. Da tar man en Ph.D. men søker seg til stilling som førstelektor og deretter opprykk til dosent.
De nye opprykkskriteriene fra 01.08.24 er til hinder for det ved at forskningen F i FoU ble tatt ut. Gjenstår U-en i det faglige utviklingsarbeidet. Vi får da lett en situasjon der man har forskerutdanning, men beskjedent utviklingsarbeid å vise til.
Høyere utdanning er i støpeskjeen som følge av lange utviklingstrekk. Men den preges også av rask tekstteknologisk utvikling. Å fange opp dette gir rike muligheter for utdanningsdesign, å gjøre fagstoff og gjennomføring mer fleksibelt og å la studentene studere problemstillinger som de selv kan se er relevante ut fra egen erfaring i arbeidspraksis. Det et OK at dette blir belyst gjennom hands-off forskning. Men det er viktigere å gjøre noe med det i steden for håpet om at «noen» andre gjør det. Det kalles translasjonsproblemet der man forsker på hvorfor forskningsinnsikt ikke omsettes i praksis. Like langt, altså.
Antall- og aldersstatistikken viser at det ligger et stort potensiale i å bygge ut dosentstigen. Det er spesielt viktig å få flere yngre inn i dette karriereløpet slik at de kan bidra til videreutvikling av sine institusjoner, men også gi veiledning og delta i kommisjonsvurderinger i tråd med nye kvalifiseringskriterier. Tallene nedenfor viser aldersfordeling for professor og dosent med tall fra Database for statistikk om høyere utdanning (DBH/HK-dir).
