Redaktør for FORSKNING.NO Aksel Kjær Vidnes åpnet konferansen med krisemarkører som
-
- Blodbad
- Hjerteinfarkt
- Fabrikert møl
- …
før han introduserte forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland til keynote.
Hun erkjente mange av utfordringene som er blitt godt kjent gjennom Khrono og Forskerforum denne høsten, men pekte også på pågående mobilisering til forsvar av forskningsregimet og høyere utdanning. Hun la samtidig vekt på de reelle rammer: Det blir ikke stor økonomisk vekst og det er store utfordringer.
Det ble etterfulgte av en rask og bred gjennomgang av regjeringens politikk for høyere utdanning og forskning, – så som mer spisset og med høyere forskningskvalitet, samarbeid med næringslivet og internasjonale partnere.
Sånn er det bare …
En påfølgende samtale mellom henne og Steinar A. Sæther (leder av Forskerforbundet), Camilla Stoltenberg (administrerende direktør i NORCE) og Christen Krogh (rektor, Oslo Met):
- Sæther lurte på hva regjeringen nå gjør med menneskene som jobber i det store «systemet» der det nå rasjonaliseres. Det skaper bekymring at de får dårligere vilkår.
- Aasland kontret med at nedskjæringer vi opplever er avvikling av ekstra midler under covid-epidemien.
- Stoltenberg var i likhet med de andre fornøyd med at det snakkes positivt om forskning. Men hun rettet oppmerksomheten mot det operative. Spørsmålet fra henne gjaldt den kommende gjennomgang av instituttsektoren. Det må komme en analyse av konkurranse-situasjonen. Norge har arbeidet med å sikre datatilgangen som ble svekket i USA. Men forvaltningsinstituttene utgjør nær 40% av forskningsinnsatsen. Her overtar private konsulentselskaper. 2 av 17 offentlig støttede institutter går med overskudd. De andre taper penger. Hun etterlyste analyse av hva norsk forskning er spesielt gode på.
- Aasland pekte på god dialog med instituttene om deres samfunnsoppdrag. Hun pekte også på at universitetene er blitt bedre på samfunnsrelevant forskning slik at behovene for særegne forskningsinstitutter er redusert.
- Krogh startet med ros til Aasland fulgt av et stort «MEN». Satsningene er spesielle og spissede mens kuttene er allmenne. Han kritiserte nullsums-argumentene der rammene sammenliknes med pre-covid. Vi sammenlikner ikke høyere utdanning med f.eks. 1980 da langt færre studerte. Vi vet ikke hva vi ikke trenger og må være oppmerksomme på at vi ikke kutter der vi kan komme til å få behov.
- Aasland pekte på synkende ungdomskull. OsloMet kan satse på klare vekstområder som helse og barnehage. Vi må beholde bredde i utdanningstilbudet, men det må trimmes og spisses: Sånn er det bare.
Krogh minnet også om at mye går bedre. Nå blir fagartiklene lest, ikke bare talt opp ved ansettelser og opprykk. Sæther understreket at publiseringsyststemet er komplisert. Han fikk støtte fra Krogh og Stoltenberg på at ikke alt trengs publiseres åpent på offentlige bevilgninger.
Aasland ble utfordret på hva hun nå vil ta tak i og repliserte …
-
- Ansettelsesprosessen der man faktisk leser og vurderer forskningsbidraget.
- Internasjonalisering i publisering.
- Styrke norsk fagspråk.
- Bedre forståelse av samspill og hva som er forskning og hva som er utviklingsarbeid, – FoU.
Kanskje forskjellen på Aasland og Borten Moe er mer retorisk og på overflaten enn som substans?
Kina: Konkurrent og partner.
Denne dialogen ble fulgt av offentlig presentasjon av NIFUs kunnskaps-oppsummering av utfordringer på feltet. Sabine Wollscheid pekte på at hovedspørsmålet gjelder det voldsomme publiseringsvolumet som nå har nådd 10 millioner artikler pr år.
Hun nevnte Kinas framvekst som betydelig forskningsaktør. Det gjelder volum der kvantitet slår over i dårligere kvalitet. Men kanskje det nå er riktig å se bedre kvalitet og spissing av de kinesiske forskningsbidragene? Det er særlig derfra konkurransen kommer.
Kina har tatt lederskap i de fleste av nær 70 framtidsretta teknologier der USA dominerte før. Det kan delvis forklares med strategisk satsning på utdanning og FoU. Det er her for lettvint og kanskje kolonialistisk å redusere Kina til åsted for forfalskning i forskningsfabrikker og etteraping av Vesten. Det finnes slike ting. Men det finnes så mye annet også. Kina er større, mer sammensatt og rikere på kultur enn det den gjengse viking forestiller seg. (Denne skribent har hatt oppdrag ved flere institusjoner som Tsinghua, Peking University og Capital Normal og har alltid møtt engasjerte og godt informerte studenter og kolleger). Kanskje norske studenter i større grad vil ende opp med å studere ved et kinesisk prestisjeuniversitet slik man har gjort på Harvard og MIT, og slik Aftenposten spør 04.11.25? 
Systemlogikken har størknet som kultur.
Konferansens beste bidrag kom litt seinere på dagen fra Mari Sundli Tveit som er administrerende direktør i Norges forskningsråd. Hun pekte da på at norsk forskning og akademia står overfor et systemisk problem som er internalisert i den gjengse væremåte, som kultur.
Det innbyr til noen kommentarer:
- Profittmotivet i publiseringssystemet vegeterer her på et etablert karrieresystem der de konstituerende interessene er legio. Det bygger på tekstproduksjon som selv hviler tungt på IT og KI. Da endres produksjonslogikken. Det er kanskje tid for å anlegge et nytt perspektiv på forskningsjuks?
- Norsk politi og folk flest oppdager at kriminelle nettverk først og fremst melker det norske velferdssystemet. Men de stikker også sugerør inn i offentlig finansiering av forskning og publisering.
- En uheldig systemlogikk gjelder ikke kun forskningssystemet for seg, men helheten i hvordan forskning, utviklingsarbeid og utdanning et skrudd sammen. Kritikken av mastersyke går f.eks. ikke på hvorvidt studentene får jobb. Det er heller at mastergradens utvidede senesteroppgave er lillebror til Ph.d. som selv går i skolifiserte kortbukser. Blir bachelor-grad et forstudium til forskerutdanning på leirføtter? Studieløpet er da definert på feilaktige premisser. Det høye er å bli professor og internasjonalt anerkjent forsker. Viktig nok! Men alle kan ikke bli det. Er de av den grunn lave?
- Det argumenteres for offentlig finansiering av publisering og tilgang til forskningen utenfor markedet. Det er bra. Men i neste åndedrett må man spørre om ikke det har en indre forbindelse til OER – Open Educational Resources – som norske forlag iherdig bekjemper under fanen opphavsrett. Osv.
Nå skal det være grenser for problematisering her, men systemlogikk og kultur sitter i veggene, – fra første semester.