Verdiladede diskusjoner om termen «akademisk» er et honnør- eller skjellsord tåkelegger nå at betydningen av den er forskjøvet.
Tradisjonelt pekte den mot et tekstorientert handlingsrom for analyse, teoriutvikling og metodisk begrunnet kunnskapsproduksjon. Da er avstand til profesjonsutøvelse et ideal. Distanse skapte oversikt. Interessegruppene «der ute» får ikke definisjonsmakt. De skriftlige framstillinger og den indre justis var selve idealformen for å vurdere arbeidets kvalitet. Denne forståelsen lever fortsatt, men er gradvis svekket. De «indre interesser» i UH-systemet trer også selv tydeligere fram.
Den glidende overgang henger sammen med det som også kalles «en praktisk vending». Profesjonsutdanninger, men også deler av disiplinfagene, møter behovet for kompetanse som har direkte innvirkning på konkrete arbeidssituasjoner. «Akademisk» får gradvis en tolkning som framhever sammenheng mellom analytiske og teoretiske perspektiver og praktiske konsekvenser i handling, design, samspill, utvikling og problemløsning, – ikke bare etter hvordan det formuleres. Det er ikke tilstrekkelig å være flink med ord og tabeller.
Den praktiske vendingen innebærer derfor ikke et brudd med akademia, men en forskyvning av tyngdepunktet. Teori sees i større grad som redskap for å forstå, forbedre og endre praksis. Kunnskapsarbeid må dokumentere relevans, virkning og eksperimentell utvikling. Dermed får erfaring større betydning for læring. Faglig utviklingsarbeid, prototyping og profesjonsbasert forskning gis større og legitim plass som akademiske former.
Den praktiske vendingen er et uttrykk for at universitetsfellesskapet åpner seg mot yrkesfeltets kompleksitet og lar kunnskapsarbeidet veves tettere sammen med konkrete situasjoner og behov.
Ikke akademisering?
Men det skjer ikke uten sverdslag.
Ved Pedagogisk utviklingssenter ved OsloMet (tidligere HiO/HiOA) var det et lokalt og etterhvert nasjonalt initiativ for å utvikle forståelse og praksis for dette 1998-2008. Det ble bl.a. formulert av en av senterets ledere, professor Jon Frode Blichfeldt, i den veileder som seinere ble vedtatt av UHR-styret (2006). Kunnskapsdepartementet hadde da gitt nye kriterier for å bli førstelektor eller dosent.
Fra departementets side var hovedkravet til førstelektor dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgrad. I kommentarene til dette skrev så departementet at relateringen til doktorgradsavhandling innebærer ikke en akademisering av stillingen, men angir arbeidsmengde og nivå på arbeid som skal ligge tilgrunn for tilsetting i slik stilling.
Blichfeldt og UHR forklarte dette som at ..
- Nivåkravet til doktorgrad er dokumentasjon av godkjent () selvstendig, vitenskapelig arbeid innenfor faglig internasjonale standarder i angjeldende disiplin. Arbeidet skal frambringe ny faglig kunnskap.
- Et tilsvarende krav til førstelektor, og som samtidig ikke skal innebære akademisering, vil måtte forholde seg annerledes til begrep om standarder og dokumentasjon. I større grad må fokus rettes mot dokumentert og reflektert praksis, eller hva man kan betegne som ”utøverkunnskap.” …
Men ettertida viste at kriteriene forble tvetydige og overlappende. I tillegg:
- Det ble lagt uforholdsmessig stor vekt på reflektert praksis på basis av Donald Schöns tanker. I ettertid viste dette seg å bli en moteretning slik at opphavsmannen sjøl så seg tvunget til å gå ut mot vulgariseringene og de deskriptive og rituelt selvbiografiske tekster som fulgte.
- Samtidig – og kanskje av samme grunn – fortsatte kommisjonene å vurdere de akademiske artikler som viktigste kriterium for stilling i dosentstigen. Dette er dokumentert av Stig Eriksen, Katja Hakel og Yngve Troye Nordkvelle i Kvalifisering til førstelektor – en analyse av søkeres og komiteers forståelse og praktisering av opprykkskriteriene. [PDF]
- Informasjonsteknologi generelt og generativ kunstig intelligens spesielt har også bidratt til å banalisere og «massifisere» deler av tekstproduksjonen. Se Pedagogisk ståstedsgenerator.
Erfaringene fra 2010-2020 har medført revisjon av stillingskriteriene fra 01.08.2024 slik at forskningsartiklene er tatt ut fra terskelkravene til førstelektor og dosent. Det faglige utviklingsarbeidet får større vekt. Her står det nå en drakamp om dette virkelig skal gjelde eller om den individuelle innsats som merittert underviser tar over.
Kanskje norsk UH-sektor er modent for andre tanker om dette? Den er ikke aleine.
