Juryen, som har hatt lange og motsetningsfylte diskusjoner, har nå kommet inn og avsagt dommen:
Jo, KI griper inn i arbeidsoppgaver og jobbene.
Et uttrykk for dette er en teknisk simulering som MIT nylig gjorde av det amerikanske arbeidsmarkedet. Modellen framskriver sannsynlige virkninger av KI. Den simulerer 151 millioner arbeidstakere som individuelle agenter, hver med egne ferdigheter, yrker og geografiske plasseringer. Den følger opp mer enn 32.000 ferdigheter på tvers av 923 jobbtyper i 3.000 counties (fylker) og sammenholder dem med hva dagens KI-systemer allerede er i stand til å utføre. Men dette er modellering og teoretisk-analytisk. Ting Tar Tid.
Nate B. Jones er ivrig observatør og praktiserende KI-ingeniør. I et større SoMe-innlegg har han gitt en vurdering av hvordan slike utviklingstrekk kan slå inn på sitt fagområde. Jeg kjørte hans tekst gjennom en KI-basert omtolkning for UH-sektoren. Resultatet peker mot et skifte i universitets- og høyskolesektoren fra et system der de fleste roller implisitt forutsetter «analoge» arbeidsformer, til et system der:
-
- Mange tradisjonelle oppgaver blir automatisert eller radikalt støttet av KI.
- Institusjonene trenger tydelig definerte funksjoner for kvalitet, integritet og infra-struktur under digitale vilkår.
- Det pedagogiske grenselandet mellom menneske og maskin blir en eksplisitt del av profesjonsfeltet.
Dette er plausibelt.
En praktisk konsekvens ville være at mange av rollene i første omgang vil oppstå som «paraplyfunksjoner» i eksisterende stillinger som studieleder, program-ansvarlige, bibliotekar, IT-arkitekt, læringssenter og pedagogiske utvikler.
På sikt vil presset fra de fire dynamikkene – automatisering, tillitskrise, infrastrukturpress og menneske–KI-grenseproblemer – gjøre det nødvendig å formalisere flere funksjoner i struktur, stillingsbeskrivelser og meritterings-systemer.
Det er særlig det siste som er av interesse for kvalifisering til førstelektor og dosent. Professorstigen er rettet mot forskningssystemet, som også opplever mange konsekvenser av KI. Men dosentstigen gir en kvalifiseringsvei som nettopp forholder seg til utdanningsdesign og strukturelle føringer, – hindre og muligheter – for digital omdanning av undervisningsoppdraget.
Kvalifiseringsarbeidet for hvert trinn i dosentstigen tar 5-6 år. Institusjonene bør arbeide operativt med tidsspenn på 3, 5 og 10 år.
Alder og antall for toppstillingene i professor- og dosent-stigene. Den siste har i for stor grad vært en pedagogisk sfære. Den trengs, men med rebalansering og ny satsning. (Tall fra DBH/HK-dir).
Se Karrierestigene: Tallgrunnlaget.
Denne omtalen på Digital Norway med oppslag om daglig leder Liv Dingsør og generalsekretæren i fagforeningen Samfunnsviterne, Gunn Elisabeth Myhren kan tyde på at vi er forbi The Point of No Return.
Helge Høivik