Dette er punkter i margen fra et godt besøkt on-line seminar om faglig utviklingsarbeid for NLA Høgskolen 04.12.25. To styremedlemmer i Dosentforeningen, førstelektor Bjarne Isaksen (USN) og dosent Helge Høivik (OsloMet), holdt innledninger før gruppediskusjoner for de 30-talls deltakerne. Deretter fulgte kort rapport og avsluttende samtale i plenum. Bjarne tok utgangspunkt i NOR-CAM-kriteriene, mens Helge snakket om Frascati-manualens definisjon og det digitalt orienterte utviklingsarbeidet.
Men poenget her er ikke å referere innledningene, men å skrive kort om inntrykkene. Hvordan står dette ut fra spørsmål og diskusjoner, – ved en av oss?
- Karrierestigen til førstelektor og dosent kan gi betydelige bidrag til institusjonell utvikling av undervisning, praksisordninger, eksamensformer, fornuftig digitalisering, samarbeid mellom regioner og på tvers av utdanning og yrkesutøvelse.
- Men det er usikkerhet om det kom en reell endring av opprykkskriteriene 01.08.2024 fra de tidligere fra 2006. Et bredere krav om forsknings- og utviklingsarbeid med tvetydige nivåbestemmelse ble da erstattet av et terskelkrav om faglig utviklingsarbeid. Usikkerhet gjelder om de nye kriteriene egentlig kan omtolkes så de i praksis fungerer som de gamle. Hva er egentlig faglig utviklingsarbeid?
- UHR har forsøkt å rydde opp i forvirringen gjennom sin nye veileder, men har kommet i skade for å forsterke den. Samtidig som veilederen slutter seg til Frascati-manualens vel etablerte definisjon av vitenskapelig utviklingsarbeid, definerer den også NOR-CAM’s breie vifte av aktiviteter A-F som eksempler på dette. Nei, punkt A faglige resultater i NOR-CAM omfatter forskningsresultater, som altså eksplisitt er tatt ut. Administrasjon er ikke utviklingsarbeid. At man sjølsagt kan administrere slikt arbeid, f.eks. som prosjektleder der det frambringes nye eller forbedre konkrete løsninger, er noe annet. Da er det utviklingsarbeidet som meritterer, inklusive administrasjonen av det, men ikke administrasjon i sin alminneliget. Osv.
Man står i fare for å ta tilbake med den ene hånd hva man fjernet med den andre.
- Den enkelte institusjon har fått større innflytelse på opprykkskriteriene. Men det et jo ikke carte blanche! Universiteter og høgskoler bryter lov og forskrift hvis de lager et lokalt reglement som bryter med og omgår det nye terskelkravet.
Vi er altså kommet i den situasjon at opprykkskriteriene er gjort tydeligere, mens det er påtrykk for å gjøre dem like diffuse og tvetydige som de var 2006-2024.
En pragmatisk tilnærming for den som søker opprykk, er da:
- Kommisjonsbedømmelse skal være utvilsom og enstemmig. Hvis man fortsetter å søke etter en omfortolkning av de nye til å være lik de gamle kriteriene, står man i fare for ikke å nå opp. Det er tilstrekkelig at ett enkelt kommisjonsmedlem holder fast ved de nye kriteriene. Som altså UHR også støtter i sin veileder.
Vi må forstå opprykksordningene på systemnivå. Lenge var det et ønske om å fylle opp andelen første- og topp-stillinger for å oppnå eller forsvare institusjonell akkreditering.
Nå gjør man klokt i å knytte utviklingen av «nye produkter og prosesser» (Frascati) til forsøk på å løse faktiske behov som institusjonene har i møte med svakere økokomi, frafall til studier og forelesninger, pressede praksisordninger, behov for nye eksamensformer, digitale teknologier osv.
Det er mye som kan fungere utfyllende til dette utviklingsarbeidet. Men forsikre deg om at terskelkravet er innfridd når du søker om opprykk.