For knapt 2 år siden hadde dette nettstedet et innlegg om teknikk, tekst og tanke:
Det rinner i hu når Nate B. Jones gjør seg følgende refleksjon om KI-året 2025:
Jeg bar i mange år på en mental modell som skilte mellom tekniske og ikke-tekniske personer. De opererte i ulike verdener og brukte ulike verktøy. De tekniske bygde ting. De ikke-tekniske tok dem i bruk. Avstanden virket naturlig og fremsto nesten permanent. Slik er kunnskapsarbeidet organisert, tenkte jeg. I 2025 brøt denne modellen sammen.
Det skjedde ikke på et blunk, men gradvis. Gjentatte ganger møtte jeg folk som ikke ser seg som teknisk anlagt kjøre forbi gruppet av ingeniører. Det var ikke fordi de lærte å skrive tradisjonell programkode, men fordi definisjonen av teknisk ferdighet forandret seg.
Alle kan nå tilegne seg den tekniske ferdighet de trenger for å løse problemer som de bryr seg om å få løst. Det har alltid vært delvis sant, men terskelen for hva som regnes som teknisk kompetanse, har falt drastisk. Når vanlig språk kan styre datamaskiner, er ikke syntaks den største barrieren. Det handler ikke om å kunne riktige funksjonsnavn. Det handler ikke om å huske hvordan løkker fungerer.
Barrieren er annerledes. Den handler om nysgjerrighet på problemet. Den handler om vilje til å prøve igjen og om å tåle uklarhet.
Dette er godt sagt, og kan ekstrapoleres til flere ferdigheter som å skaffe seg innsikt og oversikt over nye kunnskapsområdet og å skrive akademiske artikler.
I prinsippet kan enhver lære om hva det skal være.
Det gamle skisma mellom betraktnings- og påstands-kunnskap på den ene side, og den operative techne og fronesis på den andre, går i oppløsning.
Den veien går det også med innbilningen om at det første er mer verdt enn det andre.