Her er ett utkast til ny logo for Dosentforeningen. Det er laget flere. Teknisk sett er det som fot i hose.
Utgangspunktet var denne korte ledeteksten (som kunne vært presisert så man kunne redusere korreksjoner i ettertid). Den skrives inn i ChatGPT, Gemini, Qwen osv.
Med støtte i generativ KI er det blitt enklere å produsere både tekst og visuelle uttrykk. Digitale verktøy senker terskelen for å lage forslag. Dette er en utfordrende mulighet for utviklingsarbeid og kvalifisering til førstelektor og dosent.
Mange engasjerer seg i omtale av dette. Det advares mot farer og pekes på muligheter. Men likevel vegrer mange seg for å bidra i praksis. En ting er den institusjonelle angst som gir rigide regler og advarsler mot å prøve. Men dette har også en personlig side. I begge tilfelle handler det om å unngå risiko. Det forsterkes av tidspress og andre prioriteter.
Å legge fram eget arbeid og resultater innebærer å eksponere egen dømmekraft. Det åpner for kritikk. Det kan oppleves ubehagelig, selv når den er faglig. Å kommentere andres forslag er tryggere.
Rollen som kritiker gir avstand. Man vurderer uten å stå ansvarlig for helheten. Risikoen for å «ta feil» oppleves som mindre.
Dette henger også sammen med akademiske normer. Akademia belønner ofte analyse og kritikk høyere enn utprøving. Det gir status å peke på svakheter, men ikke å vise uferdige ideer. I tillegg krever videre bearbeiding tid og eierskap. Tid er en faktor.
Når andre gjør utviklingsarbeidet, kan man bidra selektivt. Man slipper ansvar for gjennomføring og konsekvenser. Slike mekanismer kan føre til passivitet i utviklingsarbeid. Mange stemmer forblir vurderende, men ikke skapende. Resultatet kan bli mindre innovasjon, selv om verktøyene er tilgjengelige.
I faglig utviklingsarbeid må toleransen for å prøve og kanskje ta “feil” bli større. Det gjelder institusjonelt og for den enkelte.
Har du andre forslag til logo? 🙏