Førstebibliotekar Bodil Moss har et interessant innlegg om KI-sikret faglitterært essay med praksiserfaring som grunnlag (Khrono 25.02.26).
Studentane skal vise fagkunnskapen sin gjennom å reflektere teoretisk og erfaringsbasert, ved å gå att og fram mellom opningshistoria og teorien
Men hun skriver også at
Denne typen tekst med refleksjonar kring ei sjølvopplevd handling gjennom bruk av teori, trur eg blir vanskeleg å få til for ein chatbot, og dette er ikkje ei oppmoding om å teste og poste KI-genererte essay i kommentarfeltet.
Det er verdifullt at det fremmes slike løsningsforslag på KI-dilemmaet. Men dette er faktisk feil.
Tekst er intersubjektiv
Innen språkteorien forstås både tekst og tale som grunnleggende sosiale fenomener. De er ikke private uttrykk som springer direkte ut av individets indre liv eller praksis-erfaringer. De er språkhandlinger som gis mening gjennom delte regler, forventninger og praksiser. Språk eksisterer i kraft av fellesskap som anerkjenner og opprettholder det.
- Språksystemet er sosialt. Ord, grammatikk og betydninger er ikke skapt på nytt av hver enkelt taler, men er historisk utviklede konvensjoner. Når vi taler eller skriver, aktiveres et allerede etablert symbolsystem. Betydningen av et ord bestemmes ikke av talerens intensjon alene, men av hvordan det brukes innenfor en språklig praksis.
- Språkbruk er dialogisk. Enhver ytring forutsetter en mottaker, enten konkret eller forestilt. Tale og tekst er rettet mot noen. Selv den indre tale bygger på internaliserte samtalemønstre. Språket formes av forventningen om respons. Dermed er kommunikasjon ikke bare overføring av informasjon, men en sosial handling som etablerer relasjoner, roller og posisjoner.
- Litterære normer. En fagartikkel, et essay, en rettsavgjørelse eller en forelesning følger sjangermønstre. De er kollektive normer som regulerer hva som teller som gyldig kunnskap, relevant argumentasjon eller passende form. Språket bærer derfor med seg maktstrukturer og kulturelle verdier. Det er aldri nøytralt.
- Forståelsen er sosial. Meningsdannelse skjer gjennom felles referanserammer. Når vi leser eller lytter, tolker vi ytringen i lys av tidligere erfaringer, utdanning og kulturell bakgrunn. Misforståelser oppstår ofte der slike referanser ikke er tilstrekkelig delte. Dette viser at mening ikke ligger ferdig i teksten, men skapes i møtet mellom avsender og mottaker i en sosial kontekst.
- Koordinering. Gjennom tekst og tale organiserer vi samarbeid, forhandler normer og bygger institusjoner. Språk er derfor ikke bare et redskap for å uttrykke tanker. Det er et medium for å skape og opprettholde samfunn. Uten delte språklige praksiser ville sosial orden bryte sammen.
KI er utviklet i kraft av den intersubjektive karakteren av tekst og tale. Derfor graver den dypt i kunnskapsarbeidet.
I Khrono-innlegget kan man forøvrig godt forstå advarselen mot uendelige kommentarer. Samtidig: Er ikke det en oppfordring om ikke å imøtegå mulige feiltakelser?
Eksempel
Så her overser jeg advarselen mot eksempler ved å komme med et eksempel. Det gjelder utkast til et KI-generert faglig essay basert på en selvopplevd episode. Resultatet måtte bearbeides for de kulepunktene som Moss med rette kritiserer. Dette kan justeres med mer presis ledetekst. Ditto for sammenfatning og referanse til aktuell teori (som ikke er gjort her). Generativ KI må styres på denne måten. Men dette er allmenne ferdigheter som studenter tilegner seg.
Fortellingen om Anna synliggjør et grunnleggende trekk ved demenssykdom: svikten i korttidshukommelse og evnen til å fastholde ny informasjon. Situasjonen rommer både kognitiv svikt, sansetap og eksistensiell uro. Den eldre kvinnen sitter i mørke – ikke bare i konkret forstand, men i en situasjon preget av tap av orientering, kontroll og sammenheng.
Spørsmålet «Er det noen her?» uttrykker mer enn behov for fakta. Det er et relasjonelt rop etter bekreftelse og trygghet.
Ved moderat til alvorlig demens svekkes evnen til å lagre og hente frem nylig tilegnet informasjon. Anna glemmer umiddelbart forklaringen hun får. For henne fremstår situasjonen som ny hver gang. Det innebærer at hun ikke «later som» hun er urolig; uroen er reell i øyeblikket. Gjentatte rop er ofte uttrykk for angst, ensomhet eller sensorisk forvirring, ikke for trass.
Blindhet forsterker demensens konsekvenser. Synstap reduserer muligheten til å orientere seg i rommet og til å lese sosiale signaler. Mørket blir totaliserende. Når synet faller bort, øker betydningen av stemme, berøring og forutsigbar struktur. Uten kompenserende tiltak kan pasienten oppleve en vedvarende eksistensiell utrygghet.
Utsagnet «Du er blitt blind» representerer en form for realitetsorientering. I noen situasjoner kan slik informasjon virke beroligende i øyeblikket. Samtidig må man være varsom. Dersom pasienten gjentatte ganger konfronteres med tapsopplevelsen uten å kunne integrere den, kan det påføre ny sorg og forvirring hver gang. Alternativet er en mer validerende tilnærming: å møte følelsen snarere enn å insistere på fakta.
Et eksempel kan være: «Jeg er her hos deg, Anna. Det er trygt. Jeg sitter ved siden av deg.» Slik bekreftes relasjonen og tryggheten uten at hun må forholde seg til en forklaring hun ikke kan bevare.
Hva kan helsefagarbeideren gjøre?
Omsorg for personer med demens og samtidig synstap krever en grunnleggende forståelse av hvordan verden erfares når kontinuitet og orientering svikter. I en slik situasjon er trygghet ikke et abstrakt ideal, men et konkret og kroppslig anliggende. Den må etableres igjen og igjen, i hvert møte, i hvert øyeblikk.
Å skape kontinuerlig trygghet handler først om stemmen. Når synet er borte og hukommelsen svikter, blir stemmen et anker i virkeligheten. Den bærer identitet, intensjon og nærvær. Å presentere seg hver gang er ikke overflødig repetisjon, men en anerkjennelse av pasientens situasjon. Det er en måte å si: Du kan ikke holde fast ved meg i minnet, derfor må jeg komme til deg på nytt. Den rolige stemmen etablerer en emosjonell tone som regulerer uro. Den fungerer nesten som en ytre reguleringsmekanisme når den indre svikter.
Fysisk nærhet kan forsterke denne reguleringen. For en person som ikke ser, får berøringen en særlig betydning. En hånd på armen eller en hånd å holde i kan avgrense rommet og gjøre det mindre truende. Samtidig krever berøring sensitivitet. Den må være ønsket og akseptert. Omsorgens kroppslighet er aldri nøytral; den må alltid forankres i respekt for den andres integritet.
Lydmiljøet spiller også en rolle. Stillhet kan for noen oppleves som tomhet og forlatthet. En kjent radiostemme eller lav musikk kan skape en opplevelse av at verden fortsatt henger sammen. Lyden fyller rommet og reduserer den eksistensielle følelsen av å være alene i mørket. Her blir miljøtiltak en del av den terapeutiske praksisen.
Trygghet forutsetter også struktur. Forutsigbarhet er et vern mot angst. Faste rutiner og kjente lyder gir en rytme som kroppen kan gjenkjenne, selv når hukommelsen svikter. Den samme rekkefølgen i stell, de samme ordene, de samme tidspunktene – alt dette skaper en form for implisitt gjenkjennelse. Det handler ikke om rigiditet, men om å redusere kognitiv belastning.
Strukturen må dessuten være kollektivt forankret. Dersom personalet møter pasienten med ulike forklaringer og ulik praksis, øker uforutsigbarheten. Samordnet tilnærming er derfor ikke bare et organisatorisk spørsmål, men et omsorgsetisk ansvar. Kontinuitet mellom pleiere skaper kontinuitet i pasientens opplevelsesverden.
Når pasienten roper «Er det noen her?», kan det friste å gi en rask, faktabasert avklaring. Men ropet er sjelden et spørsmål om informasjon. Det er et uttrykk for utrygghet. Å validere følelsen bak ordene innebærer å svare på det som faktisk etterspørres: trygghet, bekreftelse, nærvær. «Jeg er her» er derfor mer enn en opplysning. Det er en relasjonell handling. Å unngå unødig korrigering betyr ikke å forlate sannheten, men å prioritere lindring fremfor prinsipiell korrekthet når disse står i spenning.
Samtidig må vi ikke overse de kroppslige dimensjonene ved uro. Angst kan være et uttrykk for smerte, for behov for toalett, for fysisk ubehag eller for døgnrytmeforstyrrelser som kveldsuro. En faglig tilnærming krever derfor systematisk observasjon. Når øker ropene? I hvilke situasjoner? Hvilke kroppslige signaler ledsager dem? Å forebygge angst innebærer å lete etter årsaker, ikke bare å reagere på symptomer.
I sum peker disse refleksjonene mot en omsorgsforståelse der relasjon, struktur og kroppslig sensitivitet veves sammen. I møte med en person som lever i et stadig fragmentert nå, blir helsearbeideren bærer av kontinuitet. Omsorgens kjerne ligger da ikke primært i forklaringen av verden, men i den tålmodige gjentakelsen av nærvær.
Situasjonen reiser også et etisk spørsmål: Skal vi alltid insistere på sannheten? I demensomsorg veies hensynet til autonomi mot hensynet til omsorg og lindring. Dersom sann informasjon ikke kan integreres, og gjentatt konfrontasjon øker lidelsen, kan en mer relasjonsorientert tilnærming være faglig og etisk forsvarlig.
Annas situasjon illustrerer hvordan demens ikke bare er hukommelsessvikt, men et brudd i kontinuiteten mellom øyeblikkene. For henne finnes kun nået.
Helsefagarbeiderens oppgave blir derfor å være et stabilt holdepunkt i dette nået. Det handler mindre om å forklare verden, og mer om å være en trygg stemme i mørket.
Kommentar: Problemet med dette er ikke å finne saklkige og faglitterære svakheter i språklig bearbeiding, perspektivutvidelse til arbeidsplass og kolleger, Annas familie, økonomi og rammevilkår m.v.
Problemet er å skille slike maskintekster fra faglitterært svake bidrag fra studentene. Man får for mange feilutslag begge veier, dvs. at maskintekst ikke flagges, mens faktiske studentbidrag feilaktig gjør det.
Det argumenteres med at det er skriveprosessen som er læringsfremmende og det evalueringen må interessere seg for, – ikke teksten den resulterer i. Dette er et klassisk problem med reifikasjon. Man måler et ytre resultat som erstatning for deltakende observasjon av en indre prosess.
Dette er dokumentasjonens dilemma. Et dokument er per definisjon et symbolsk uttrykk nedfelt på et lagringsbestandig medium i minst ett eksemplar som tillater tilegnelse relativt uavhengig av tid og sted for framstillingen av det…. (puuhhh!)
Men KI kan altså levere plausible tekster.