Ordningen med karriereutvikling til førstelektor og dosent kan bidra til institusjonelle og individuelle gevinster. Det trengs. UH-sektoren har mangt å ta tak i:
- Å håndtere svekkede kunnskaps- og leseferdigheter hos begynnerstudentene. Skjerm- og covid-generasjonen er kommet i studiealder. Fagspråk er tenke-. vurderings- og kommunikasjons-redskap, men det er vanskelig å tilegne seg når man ikke leser fagspråk. Vi må nærme oss dette mer som å lære andre fremmedspråk etter naturmetoden.
- Revidere et skriftlig orientert eksamenssystem. Det fungerer ikke som før på grunn av KI. Det hjelper lite med gymnastiske øvelser som unngår radikalt redesign.
- Andre spenninger:
- Teorisk versus praktisk ferdighet.
- Faglig selvbestemmelses versus administrativ kontroll.
- Eliteforskning med ekstern finansiering versus utredningspregede artikler med uklar effekt og svak tilgang til tidsressurser.
- Det er forskningsfinansiering som gir det lille ekstra, – ikke forbedret lærungsutbytte. Dette insitamentet skaper skjevhet i UH-sektoren der undervisningskvalitet blir et administrativt anliggende. Forskningssystemet er selv krisepreget pga en tiltakende varekarakter.
- Studietid versus (irrelevant) lønnet arbeid. Studiefinandiering er for svak og gir høy gjeld.
Generelt gjelder det at KI er ny kunnskapsvektor som dreier betydningen av de fleste andre. Særlig tre tendenser i kvalifiseringssystemet er verdt å notere seg:
- De reviderte opprykkskriteriene i dosentstigen av 01.08.2024 legger særlig vekt på faglig utviklingsarbeid. Den som søker opprykk må kunne vise til dette.
- Professorstigens tellekant-logikk er kommet i vanry. Dosentstigen var her det naturlige alternativet. Da kunne man levere noe i form av artikler, men også kompensere manglende omfang og kvalitet med en bredere vifte av tiltak. Dette er nå tatt opp i – appropriert av – professorstigen gjennom Nor-CAM (norsk kompetansematrise).
- Individuell pedagogisk kvalifisering fanges opp av ordningen merittert underviser.
Her har UH-rådet gått inn for at en lett sminket Nor-CAM-forordning også kan brukes i dosentstigen. Dette er et ustabilt system med lav slitestyrke. På godt norsk: It is a mess. Frascati-manualen gir derimot et gjennomarbeidet begrepsapparat og beskriver ulike aspekter av FoU-arbeidet og relasjonene mellom dem.
Opprykkskriterier og tolkningen av dem er blitt rubrisert og derfor offer for administrativ og forvaltningsmessig tilnærming. En smørbrødliste av kvaliteter er blitt styringsverktøy. Da oversettes akademisk arbeid til sjekklister og typologier som kan sammenlignes på tvers av fagmiljø. Effekten er todelt:
- Styrke: De er mulig å legitimere brede og mer administrativt orienterte karrierer (formidling, kontaktskapende arbeid, ledelse), og å promotere arbeid som ellers lett blir usynlig på radaren.
- Risiko: Men dette belønner selvrapportering om egne bidrag med «riktig kategorisering» Det kan få en innvortes (immanent) kvalitet mer enn overskridelse. Veiledning og kommisjon sjekker ut et lappeteppe av rubrikker snarere enn å etterprøve om bidragene løser grunnproblemene i utdanning og sertifisering. Hvis de ikke gjør det, forblir ordningen underfinansiert.
Kriterienes kolonner er særlig sårbare for det pedagogiske fagspråk som substitutt for dokumentert effekt. De inviterer til generiske formuleringer om «læringsdesign», «studentaktive metoder» og «konstruktiv alignment». Men det mangler påtvingende krav om empirisk «harde» bevis på forbedringer. Det blir da på de indre og selvrapporterte linjer man oppnår stillingsopprykk.
Veien ut for dosentstigen er å utvikle det eksperimentelle faglige utviklingsarbeidet, – dets kunnskapsteoretiske grunnlag og den praktiske realisering.
Helge Høivik 01.03.26