Skrevet fritt med KI-støtte etter
- What 81,000 People Want from AI, Anthropic, 18.03.2026.
- Samtaler og avsluttende spørreundersøkelser med ~50 kursdeltakere i arKItekt-kursene som be organisert i samarbeid med Dosentforeningen 2024-26. De deltok der i forbindelse med kvalifisering til opprykk til førstelektor eller dosent.
KI er en sosio-tekisk infrastruktur som tar form. En spørreundersøkelse med 81.000 Claude-brukere fra 159 land (omtalt her) gir interessant perspektiv. Det samsvarer med begrepsgrunnlaget som Douglas C. Engelbart utviklet i Augmenting Human Intellect – A Conceptual Framework (1962) [HTML]:
- KI integreres i hverdagen. Respondentene beskriver ikke teknologien som noe framtidig. Den er del av dagens arbeid, studier og oppgaver.
- Bruken er pragmatisk snarere enn transformativ. KI skal spare tid, strukturere informasjon og avlaste kunnskapsarbeidet. Det peker mot en form for «assistert rasjonalitet», der menneskelig dømmekraft fortsatt gir normativ kjerne.
Mange ønsker at KI skal bidra til å utvide handlingsrommet ved å støtte innlæring av nye ferdigheter, overvinne egne begrensninger og mangel på ressurser. KI bidrar da som sosial utjevningsmekanisme. Den åpner tilgang til kunnskap og kompetanse som tidligere var institusjonelt avgrenset. Særlig for dem med lav og midlere inntekt beskrives KI som et verktøy for å omgå strukturelle hindringer.
| Forventningene til KI er ikke primært tekniske, men normative. Respondentene etterspør kapasitet, bedre dømmekraft, større pålitelighet, bedre kontekstforståelse og tydeligere forankring i menneskelige verdier. Det innebærer et skifte fra «hva KI kan gjøre» til «hvordan KI bør opptre». Teknologiene vurderes ikke bare etter ytelse, men etter kvaliteten på relasjonen den etablerer til brukeren.
På en ene side ønsker brukerne mer autonome og handlekraftige systemer. På den andre uttrykker de bekymring for feil, skjevheter og tap av kontroll. Det er en strukturell ambivalens i KI-utviklingen. Jo mer systemene integreres i komplekse beslutnings-prosesser, desto større blir behovet for transparens og ansvarlighet. Det er ikke tilstrekkelig at systemene fungerer. De må også kunne forklares og kritiseres. |
Høyere utdanning
Studien indikerer at brukere ikke først og fremst ønsker ferdige svar, men at KI skal støtte læring og refleksjon. Det utfordrer en instrumentell forståelse og avdekker behov for pedagogiske modeller der KI inngår i dialogisk prosess. Dermed blir spørsmålet ikke hvordan KI kan erstatte undervisning, men hvordan reorganisere forholdet mellom kunnskap, praksis og vurdering.
Teknologien tilpasses lokale behov og formes av eksisterende praksiser. For profesjons-utdanninger innebærer det at KI-integrasjon ikke kan standardiseres. Den må forankres i konkret faglig og institusjonell kontekst. Her ligger et omfattende tolknings- og utviklingsarbeide av RAG- og agentiske løsninger.
Samlet sett tegnes et bilde av teknologi som allerede er innvevd i menneskelig aktivitet, men som fortsatt er normativt uavklart. Brukerne etterspør ikke bare bedre verktøy, men nye former for teknologisk samhandling – preget av tillit, forståelse og gjensidig tilpasning. Dette peker på at KI ikke primært må utvikles som produkt, men som en relasjonell infrastruktur, en fornyet Grammar of Schooling. Her reises spørsmålet om digital suverenitet og redusert avhengighet av utenlandske kommersielle aktører.
Produktivitetsteater?
Utfordringen er derfor ikke bare å forbedre språkmodellene, men å utvikle institusjonelle og pedagogiske rammer. Uten en slik forankring risikerer man at KI forblir et overflatisk effektiviseringslag. Med tydeligere kobling mellom teknologi, praksis og refleksjon kan KI bidra til forbedring og demokratisering av kunnskapsarbeidet.
Kevin Rose i The New York Times 20.03.26