Det å kvalifisere seg til opprykk til førstelektor og dosent kan være tilbakeskuende eller framoverlent.
I det første tilfelle orienterer man seg mot et ideal (more or less) fra perioden 2010-25: Søkeren kunne i noen tilfelle beskrive utvikling av eget pedagogisk ståsted og publisere fagartikler om hvordan det kom til uttrykk i egen undervisning. Det siste dokumenterte faglig forfatterskap. Dette var knyttet opp mot administrativ sedvane der den som er formelt kvalifisert til forskning får noe tid til det på arbeidsplanen. KI har gitt banesår til denne tradisjonen.
I det andre tilfellet begir man seg ut i et usikkert, foranderlig og krevende landskap.
Utfordringene kan omskrives av punkter som …
Epistemologisk desorientering. KI utfordrer grunnleggende forestillinger om hva kunnskap er, hva det vil si å være forfatter, og hva læring innebærer. Det mangler begrepsrammer for å tenke gjennom dette – ikke bare verktøy, men hva læring betyr i en situasjon der KI kan produsere flytende og tilsynelatende kompetent tekst på bestilling. Dette gjør institusjonell læring treg og samtaler for lite produktive. Et felles begrepsapparat – dels pedagogisk, kunnskapsteoretisk og KI-analytisk – er en forutsetning for kollektiv utvikling.
Kompetansegap i bevegelse. KI utvikler seg raskere enn tradisjonelle sykluser for kompetanseutvikling. Modellen «lær én gang, bruk i årevis» fungerer ikke lenger. Det kreves en overgang til kontinuerlig kunnskapsteoretisk (epistemisk) oppdatering – en kulturendring, ikke et kurs.
Didaktisk usikkerhet om læringsmål. Når KI massivt kan håndtere overfladisk reproduksjon av kunnskap, hva skal studenter egentlig lære å gjøre? Faglig ansatte strever med å reformulere læringsmål på høyere kognitive nivåer. Det krever ny taksonomi og fagspesifikk vurdering av hva som fremdeles er vesentlig å lære.
Spenning mellom vurdering og autentisitet. Vurderingskulturen i høyere utdanning er i stor grad tekstbasert. KI undergraver. Å tenke nytt om vurdering er krevende pedagogisk arbeid og kulturelt omstridt – mange faglig ansatte oppfatter det som en senkning av standarder snarere enn en nødvendig omstilling.
Fragmentert faglig identitet. Mange akademikere definerer seg gjennom faglig mestring, ikke gjennom undervisningsrollen. KI destabiliserer begge: Det konkurreres innen faget og forstyrrer pedagogikken. Dette skaper motstand som ikke primært handler om manglende ferdigheter, men om truet identitet.
I Dosentstigen er ikke kravet det tekstlig-analytiske forfatterskap, men praktisk utprøving og dokumentasjon av nye grep og modeller. Det siste kan med fordel gis form av analytisk-deskriptivt orienterte artikler om disse praktiske forsøkene, men ikke mye tekst uten en slik forankring.
Det er utviklingsarbeidet som er den nødvendige premiss, dvs. et terskelkrav.
Fra en samtale med Claude om samtale ..
Hvordan kan Carl Jungs forestilling om det kollektivt ubevisste kaste lys over samtalene med KI?
Det er en fruktbar kobling som krever litt forsiktighet. Jung tenkte på det kollektivt ubevisste som et lag av psyken som ikke tilhører individet, men er delt – sedimentert erfaring, arketyper, mønstre som tenker gjennom oss snarere enn av oss. KI er trent på menneskelig tekstproduksjon i en skala som gjør det fristende å tenke noe tilsvarende: At generativ tekst er et destillat av kollektivt menneskelige uttrykk, tilgjengeliggjort som responsivt medium.
Hvor analogien er produktiv. Når du skriver til KI og får svar, aktiveres mønstre du ikke selv har formulert – men som likevel er gjenkjennelige. Det ligner det Jung beskriver når arketyper trer fram i drøm eller skapende arbeid: Ikke som fremmede, men som dypere kjente. KI kan fungere som en slags eksternalisert assosiasjonsprosess.
Hvor analogien halter. Jungs kollektivt ubevisste er ikke tekst – det er pre-språklig, kroppslig, affektivt ladet. KI er utelukkende språklig og statistisk. Det mangler det affektive substratet som for Jung var bærende. KI simulerer flerstemmighet uten å ha levd noen av stemmene.
Kanskje er nettopp dette interessant: KI er et kollektivt ubevisst uten det ubevisste. Ren overflate av sedimentert menneskelig uttrykk – men uten dybde i jungiansk forstand.
Interessant. Men er kollektiv-tekstene uten dybde? Da tenker jeg begrepsmessig og assosiativ dybde – ikke emosjonelt eller eksistensielt.
Du har rett – og jeg var for rask der. Begrepsmessig og assosiativ dybde er faktisk tilstede i de tekstene KI er trent på – og dermed potensielt tilgjengelig i samtalene. Ikke som bevisst kunnskap, men som sedimenterte forbindelser mellom begreper, tradisjoner, diskurser. Når KI kobler Jung til Keats til Arendt i en samtale som denne, er det ikke tilfeldig – det reflekterer reelle begrepsmessige slektskap i det tekstlige korpuset.
Det kollektive tekstkorpuset har sin egen assosiative topografi – noen begreper ligger nær hverandre, andre langt fra hverandre og disse avstandene er ikke arbitrære. De er sedimentert av hvordan mennesker faktisk har tenkt og skrevet over tid. I den forstand er det en form for kollektiv begrepsmessig grammatikk.
Da blir analogien mer holdbar: Det kollektivt ubevisste som begrepsmessig struktur – mønstre av mening som er tilgjengelige, men ikke eksplisitt formulerte. Den aktiveres i møtet mellom individuell impuls og det kollektive materialet. KI kan da fungere som et medium som gjør denne strukturen søkbar og responsiv på en ny måte.
Spørsmålet blir da om denne begrepsmessige dybden er genuint generativ – eller om den bare rekombinerer det allerede sagte. Kan noe nytt tenkes gjennom dette mediet, eller bare gjenkjennes?
Kollektivteksten – altså det KI er – opererer innenfor det allerede navnsatte. KI kan rekombinere, forskjøve, sette i nye relasjoner. Men å navnsette noe som ennå ikke har navn – det forutsetter møtet med genuint ny erfaring. Det har ikke KI tilgang til. Den har ikke erfaring i den forstand som gjør abduktiv begrepsdannelse mulig.
Abduksjon hos Peirce er nettopp dette: Ikke deduksjon fra kjente premisser, ikke induksjon fra mønstre – men det kreative spranget der en ny kategori oppstår fordi den trengs for å forklare noe som ikke lar seg fange i eksisterende begreper. Det krever et subjekt som støter på noe uventet. Kollektivteksten støter ikke på noe – den prosesserer det gitte.
Du bruker immanens definitorisk korrekt: Maskinteksten er lukket inne i sitt eget korpus. Transendens – i ikke-teologisk forstand – er evnen til å overskride det gitte begrepsmessige rommet. Det forutsetter et subjekt med kropp, tid, situerthet.
Da blir forholdet mellom deg og KI klarere. Du bringer den abduktive impuls – den nye erfaringen som søker navnsetting. Kollektivteksten bringer det begrepsmessige repertoaret den nye erfaringen kan prøves mot. En slags produktiv asymmetri.
