Janne Eide Solvang og Aranya Rusli ved Fagskolen Kristiania hadde et interessant innlegg i en pågående debatt (Khrono, 28. mars 2026).
Innlegget er tilsvar til en kronikk av Luth-Hanssen og Raaheim, som argumenterte for at fagskolenes rolle er å omsette forskningsbasert kunnskap fra UH-sektoren til praktiske ferdigheter — og som advarte mot at den nye yrkesfaglige søylen i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) blir for akademisk.
Solvang og Rusli svarer at fagskolenes mandat er å utdanne fagfolk som kan gå rett ut i jobb uten ytterligere opplæringstiltak. Det krever tett samarbeid med arbeidslivet og løpende faglig oppdatering — noe som gjør fagskolen til en arena for utvikling av yrkesfaglig kompetanse, ikke bare formidling.
I arbeidslivet skjer utviklingen så raskt at ny teknologi tas i bruk lenge før forskningen rekker å beskrive den. En modell der fagskolene venter på UH-sektorens forskning vil derfor ikke være bærekraftig.
De hevder at erfaringsbasert kunnskap er ikke underordnet forskningsbasert kunnskap. Skillet mellom «de som forsker» og «de som anvender» er kunstig, særlig fordi UH-sektoren arbeider stadig mer praksisnært, mens fagskolene arbeider stadig mer systematisk med utviklingsarbeid. Skal den yrkesfaglige søylen bli reelt parallell med den akademiske, må fagskolene få mulighet til å utvikle kunnskap — ikke bare anvende den. Læringsutbyttebeskrivelser i NKR må speile helhetlig yrkeskompetanse og praktisk problemløsning, ikke akademiske teorikrav.
Til dette kommenterte Helge Høivik:
Sant nok. Denne diskusjonen har gått i 30 år. Den sirkler rundt begrepene om FoU, – forsknings- og utviklings-arbeidene -, som særlig ble drevet fram av omdanning av profesjonshøgskolene til universitet. Dette har vært operasjonalisert som formelle krav om stillingsandeler fra de to karrierestigene førstelektor/dosent og førsteamanuensis/ professor. Institusjonene får ikke akkreditering uten en viss andel tilsatte i første- og topp-stilling. Det skaper i sin tur inflatorisk press på nivåvurderingene slik vi empirisk også kan følge det i annen karaktersetting.
Men erfaringskunnskap er ikke uten videre likestilt med den forskningsbaserte. Det mangler et intersubjektivt element: Er den vitenskapelig? Den må tilfredsstille Frascati-manualens krav om overførbarhet basert på det systematisk og eksperimentelt nyskapende (ikke-repeterende).
På tilsvarende måte er ikke forskningsartiklene viten-skapende når de reproduserer kjent kunnskap kledd opp i formalistisk metode. Det hjelper lite med nok et studie av at eplet ikke faller langt fra stammen, – også her i Bergen. Det flytter ikke forskningsfronten.
Vurderingene her må ta inn at KI er en ny gjest på ballet som gir større tyngde til abduksjon og erfaringsbasert kunnskap på bekostning av artikkelskrivingen. Handler det om intellektuell reproduksjon? KI snur om på så mye. Eller er kunnskapsarbeidet nyskapende? Spørsmålet besvares gjennom institusjonelle føringer for stillingskrav og på karrierestigene for undervisning, bedømming og kunnskapsutvikling. I dag er det tre ordninger
-
-
- Professorstigen (førsteamanuensis – professorat).
- Dosentstigen (førstelektor – dosentur).
- Merittert underviser.
-
Det er å håpe at fagskolene ikke utvikler en fjerde … Diskusjon og policy må avklares kunnskapsteoretisk, – ikke ut fra det som i dag måtte framstå som institusjonelt opportunt. Det teoriløse vil ikke tjene fagskolene og får boomerang-effekt på universitetenes profesjonsutdanninger.