Ledelsesteoretikere i norsk akademia mener som seg hør og bør mye og ofte om ledelse av akademia. Professor Rune Todnem By (Khrono 06.04), og dosent Trond Blindheim og professor Tom Karp (Khrono 04.04) er hhv for og mot å anvende NPM (New Public Management – også omtalt som lederisme) i sektoren. Denne diskusjonen synes evigvarende, eller i det minste ha 9 liv.
Det handler også om hvem som har rett til å veilede studenter (professor em. Nils Roar Gjerdet, Khrono 01.04) og om de administrative ledelsesoppgaver skal merittere for opprykk i dosent- og professorstigene (NOR-CAM – punkt E).
Diskusjonen gjenspeiler langsiktige endringer i en kunnskapsintensiv økonomi der 1 av 2 tar høyere utdanning mot 1 av 20 etter 2. verdenskrig. De «gamle» profesjonsutdanningene som lege, jurist, prest og økonom var vel etablert, men de nye og kortere gikk fra tilbud på fagskole via høgskole til universitet, – helse/sosial, lærer, ingeniør .. Der høgskolene gikk inn i en «bli-universitet»-bevegelse med større vekt på forskerutdanning og autonomi, melder fagskolene seg nå til en tilsvarende «bli høgskole» med bachelor- og master-grader. Det gjenspeiler reelle kunnskapsutfordringer.
Men skal alt «akademiseres»? Med det menes at virksomhetene vektlegger abstraksjon i modell- og tekstliggjort kunnskap. Det har vært et 40-årig pådriv i denne retninga. Samtidig blir kunnskapsgrunnlaget mer findelt til det spissfindige, og fornyet i økende tempo.
KI er maskinering av kunnskapsarbeidet
Men den akademiske drift har også møtt en uventet motstand – rett i planeten – fra generativ kunstig intelligens. Den maskinerer og automatiserer tekstproduksjonen.
Forskningssystemet er derfor i mangesidig krise. Forlagene skor seg på høyt artikkelvolum av sviktende kvalitet der universiteter og forskningsråd betaler for gildet med skattemidler. Det er mangel på, men også tiltakende automatisering av fagfellevurdering. Nettpublisering gjør det enkelt å opprette publiserings-kanaler og forsknings-fabrikker. Det er heller ingen heksekunst å framstille vidløftige presentasjoner av eget pedagogisk ståsted, – se Pedagogisk ståsted-generator, eller loggføre dagens dont for så å be KI lage teoretisk inspirerte «refleksjonsnotater».
Administrasjon og KI
Dette spiller altså sammen med den administrative drift, ofte omtalt som New Public Management (NPM). Dette gikk fra en lokalt forankret faglig ledelse med et korps støttefunksjoner på sekretær- og drifts-nivå, til profesjonelle og nasjonalt orienterte adninistrasjoner og HR-miljøer.
Anekdote: Min første UH-direktør så det slik: Ja-ja, – du får komme med de datasystemene dine, men først når jeg har gått av. Enn så lenge fører jeg regnskapet med blyant. Da vet jeg hva som skjer…
Funksjonærene som bemanner NPM-administrasjonene har selv master og kanskje ph.d.-utdanning på relevante fagområder, eller de er akademikere som av valg eller siling ikke er tilsatt i faglig stilling. Det driver fram kompetansestrid. Over tid kan det administrative perspektiv understøttes av tekst- og administrasjons-teknologiene.
Et tredje sted?
Det er samtidig skapt rom for motstøt som hviler på profesjonsutdanningenes praktiske kontaktflate og bruksverdi.
I takt med KI-utbredelsen vokset behovet for kontekst-forståelse og faglig dømmekraft. Det skaper nødvendig kontrast til alle de plausible, men ansvarsløse KI-tekstene og en kafkask institusjonalisering. Det løses ikke av mer nærsynt administrativ optimalisering og HR-avdelingenes medvirknings-modeller. Vi kan heller se for oss høyere utdanning som et tredje sted med et annet perspektiv på hva læring kan være i en kunnskapsintensiv og digitalt preget tid.
Dette peker mot modeller der læring er sosial, kontinuerlig og situert i praksisfellesskap. Samtidig forutsetter dette en pedagogisk og institusjonell omstilling. En slik utvikling utfordrer etablerte forestillinger om undervisning og vurdering. Dersom læring i økende grad foregår i åpne, sosiale og vedvarende og fysisk-digitale miljøer, blir det mindre relevant å måle individuelle prestasjoner gjennom isolerte tekster og eksamener.
I stedet kan det bli viktigere å dokumentere deltakelse, samarbeid og bidrag til fellesskapet.
Her er kvalifisering for stillinger som førstelektor og dosent et interessant virkemiddel på institusjonelt og nasjonalt nivå. Det må skje i samarbeid med den administrative dimensjon og med kvalitative forskningsbidrag.