Se også innspill til høring om nye opprykkskriterier (2024).
Faglig utviklingsarbeid må styrkes som særegen kvalifisering i høyere utdanning. Et praktisk utgangspunkt er avviklinga av publiseringsindikatoren i finansierings-systemet, – et skifte som springer ut av et voksende legitimitetsproblem.
Kjerna i utviklingsarbeidet er systematiske forsøk på forbedringstiltak. Det er begrunnet intervensjon i eksisterende praksis. Det er også dokumentert på en måte som gjør erfaringer og innsikter tilgjengelig for andre. Her kan man gjerne legge opp til publisering i godkjent kanal og presentasjon på møter og konferanser. Samtidig er det nok ikke uten grunn at publiseringspoeng er tatt ut som finansieringskilde i høyere utdanning. Tidsskrift- og konferanse-systemet ble forvokste.
Publiseringspoeng har blitt en sedvane. De legges til grunn for arbeidsplanenes forskningstid og konferansebesøk. Opprykk til førstelektor og dosent hvilte i dette systemet.
Modellen med publiseringspoeng har altså hatt noen svakheter.
- Internasjonalt har Coalition for Advancing Research Assessment (CoARA) siden 2022 argumentert for at forskning må vurderes bredere enn gjennom tellekantsystemet.
- Kierulf-utvalget tok i sin NOU 2022:2 om akademisk ytringsfrihet opp behovet for å styrke forskningens bidrag til offentlig debatt – noe den smale publiseringslogikken ikke oppmuntrer til.
- Et innlegg i Khrono 17.0.2026 er symptomatisk. Det representerer forvaltnings-logikkens svar på legitimitetsproblemet. Man svarer med bedre måling og rapportering. Dette er ikke uten verdi, men tar heller opp symptomer enn årsaker.
Alt dette peker mot en pågående reforhandling av hva som skal telle som verdifull kunnskapsproduksjon. Det er også her faglig utviklingsarbeid – og dosentstigen som bærer av denne praksisen – fortjener en mer presis lesning.
Det er to vanlige misforståelser om faglig utviklingsarbeid, og begge er verdt å ta på alvor.
- Den første er at utviklingsarbeidet egentlig bare er forskning med svakere metodiske krav.
- Den andre er at det er en akademisk innpakning av det lærere alltid har gjort: Tenke over hvordan undervisningen gikk og prøve å gjøre det bedre neste gang.
Scholarship of Teaching and Learning – SoTL-tradisjonen som har røtter tilbake til Boyer (1990) – har gjort mye godt for å heve statusen til pedagogisk arbeid i akademia. Men tradisjonen har også tendens til å plassere den individuelle underviserens erfaring i sentrum. Hva prøvde jeg? Hva observerte jeg? Hva lærte jeg av det? Det er ikke uinteressant, men det er noe annet enn det faglig utviklingsarbeid slik dette er definert i Frascati-manualen.
Det som skiller faglig utviklingsarbeid fra tilgrensende praksiser er det systematiske og systemiske i forbedringstiltaket. Det er en begrunnet intervensjon i en eksisterende praksis – ikke et eksperiment i forskningens forstand, men heller ikke en intuitiv justering basert på magefølelse.
Et slikt tiltak har flere elementer som henger sammen.
- Diagnose: Hva fungerer ikke, for hvem og under hvilke betingelser? Dette er ikke en personlig misnøye, men en analyse. Den kan være kortfattet, men eksplisitt.
- Begrunnet valg av intervensjon. Hvorfor akkurat dette tiltaket? Tiltaket er informert ut over egen intuisjon – relevant fagkunnskap, andres erfaringer og en teoretisk ramme.
- Dokumentert gjennomføring. Tiltaket må faktisk prøves ut. Dokumentasjonen er ikke noe som legges til etterpå – den er en del av arbeidet.
- Vurdering: Hva ble oppnådd? Hva ble det bedre – i hvilken grad, og etter hvilke kriterier?
Når faglig utviklingsarbeid ikke er forskning, bør det heller ikke vurderes etter forskningens målestokk. Dette høres selvsagt ut, men er det ikke i praksis. I meritteringsdiskusjoner og fagfellevurdering av opprykksportfolio dukker det stadig opp en underliggende sammenligning: Er dette godt nok som forskning? Det er feil spørsmål.
Tradisjonell empirisk forskning søker generaliserbarhet som innsikt, ikke som anvendelse. Faglig utviklingsarbeid søker å navnsette erfaringer (abduksjon). Det er kunnskap som er utviklet i én praktisk kontekst, men på en måte som gjør den tilgjengelig og brukbar i andre.
Den faglige utviklingsartikkelen henvender seg ikke primært til et internasjonalt fellesskap av spesialister. Den henvender seg til kolleger som arbeider med liknende problemstillinger og som kan bruke den som ressurs i eget arbeid. Det er en mer direkte samfunnsrelevans enn i det tradisjonelle publiseringsmønsteret.
Det betyr ikke at alt er greitt med dosentstigen slik den fungerer i dag.
- Det gjengse karrieresystemet et basert på tellekantet som gir forskningstid, konferansereiser og opprykk.
- Meritteringspraksis, tidsprioriteringer og synet på hva slags kunnskap høyere utdanning skal produsere må svare ut på reelle spørsmål.
Men retningen er riktig: Kunnskap som oppstår i møtet mellom teori og praksis, dokumentert på en måte som gjør den tilgjengelig for andre og skrevet for mottakere som faktisk bruker den. Det er en del av det akademia burde drive mer med.
Behovet for praktiske resultater er voksende. Det gjelder ikke minst kvalifisert bruk av KI som er i ferd med å komme høyere på den fagpolitiske og politiske dagsorden.