Fritt etter
Tradisjonelt var arbeidslivet neste stasjon etter auditorium og lesesal. Få deg en begynnerstilling, lær gjennom praktisk erfaring og fortsett derfra! Den første jobben var ikke bare ansettelse, – den var også yrkesopplæring. Begynnerstillingene var der nye arbeidstakere utviklet skjønn og evne til å omsette teori til praksis. Men på tvers av et voksende antall bransjer forsvinner nå dette viktige første trinnet på karrierestigen.
Kunstig intelligens automatiserer mange av oppgavene. KI bidrar til synkende etterspørsel etter enkelte stillinger, samtidig som den omformer ansvar og kompetansekrav. I prosessen begynner den tradisjonelle broen mellom utdanning og arbeidsliv å smuldre opp.
87 % av yrkesaktive nyutdannede forteller at et praksisopphold hjalp dem å få jobben. Mer enn halvparten av dem uten praksis mener det svekket mulighetene deres. Ettersom praksisplasser blir vanskeligere å få tak i og KI omformer inngangsstillinger, oppstår et stadig bredere erfaringsgap – nykommere i arbeidsmarkedet mangler muligheter til å anvende det de har lært i reelle situasjoner.
UH-sektoren må redesigne hvordan yrkeserfaring formidles
Utdanningens kjerne er å forberede individer for arbeid og faglig utvikling. Men ettersom KI endrer karakteren av prosessen, kan institusjonene ikke lenger forutsette at studenter tilegner seg praktisk erfaring etter endt utdanning. Beredskap for arbeidslivet må i større grad bygges inn i å utdanningsforløpet.
1. Bygg erfaring direkte inn i studieplanen
Erfaringsbasert læring må integreres i kjernen av høyere utdanning – ikke behandles som et tillegg. Det kan ta mange former så som fordypende simuleringer og virtuell eller utvidet virkelighet som gjenspeiler reelle arbeidsplassscenarier, eller prosjektbasert læring der studenter løser faktiske forretningsutfordringer som del av studiet. Etter hvert som automatisering overtar flere prosedyrer og repetitive oppgaver, verdsetter arbeidsgivere i stadig større grad ferdigheter som skjønn, tilpasningsdyktighet, kommunikasjon og problemløsning. Dette er evner som best utvikles gjennom praktisk. Når reell anvendelse integreres i studieplanen, vil dessuten alle studenter – ikke bare et utvalgt fåtall – gå ut med den nødvendige praksiserfaringen.
2. Bygg tettere partnerskap med arbeidsgivere
Tettere samordning med arbeidsgivere er avgjørende for å sikre at utdanningen holder tritt med arbeidslivets behov. Arbeidsgivere har løpende forståelse av etterspurte ferdigheter og bransjeutvikling – innsikt som er uvurderlig for både undervisere og studenter. Dette blir særlig viktig ettersom KI gir raskere endringene i verktøy, arbeidsflyt og forventninger på arbeidsplassen. Statiske studieprogrammer alene kan ikke tilpasse seg raskt nok. De holder ikke tritt med den teknologiske utviklingen.
Det er behov for ordninger som kombinerte studie- og arbeidsplasser samt lærlingeordninger slik at studenter har en stabil tilgang til muligheter for å bygge praktisk erfaring som del av utdanningen.
3. Omdefinere resultatmåling
KI tvinger på mange måter høyere utdanning til å konfrontere et grunnleggende spørsmål: Forbereder institusjonene på hverdagen i moderne arbeidsliv? Ved å følge opp sysselsettingsresultater og karriereutvikling kan institusjonene få klarere innsikt i egne styrker og mangler. Til syvende og sist defineres suksess ikke bare av hva som skjer i auditoriey, men av hva som skjer etter at studentene forlater det.
Den tradisjonelle gradsmodellen var aldri utformet for å erstatte praktisk erfaring fra virkeligheten. Det er urealistisk å forvente det nå. Å forberede neste generasjon arbeidstakere må være en felles innsats på tvers av utdanningsinstitusjoner, arbeidsgivere og politikere. Det innebærer at politikere utvider tilgangen til arbeidslivstilpassede læringsmuligheter av høy kvalitet, og at arbeidsgivere investerer mer i tidlig karriereutvikling og samarbeid med institusjoner.
Kommentar: To drivere for endring
- Praksis og arbeidslivserfaring som del av studiet. Studenter fullfører for ofte grader uten den praktiske kompetansen som trengs i arbeidslivet. Høyere utdanning presses derfor til å bygge dette inn – lab, simuleringer, prosjektbasert læring, praksisordninger. Dette et ikke tillegg, men kjerneelementer.
- Omskolering og livslang læring gjennom yrkeskarrieren. Når KI og automatisering omformer kompetansekravene i arbeidslivet, holder det ikke å utdanne folk én gang. Arbeidstakere må kunne vende tilbake til utdanning gjentatte ganger gjennom karrieren – for å oppdatere, supplere eller skifte faglig retning. Dette utfordrer høyere utdannings tradisjonelle forretningsmodell, som er bygget rundt unge studenter i heltidsgrader. Institusjonene må utvikle fleksible, modulære og arbeidslivsintegrerte tilbud tilpasset folk som allerede er i jobb og som skal begynne på sin første.
Begge disse driverne peker i samme retning. Høyere utdanning må bevege seg fra å være en avsluttet fase i livet til å bli en løpende infrastruktur for kompetanseutvikling.