I mai 2026 har det vært en praksis-diskusjon i Khrono knyttet til utøver-kompetanse hos biologispesialistene i helsevesen og matindustri. Det er del av en større renning. Bakom lurer KI.
Når noen nyutdannede ikke får jobb mens det er mangel på andre, må fagmiljøene vurdere tiltak:
- Flytte på studieplasser til utdanninger som gir jobb (eks.: bioingeniør)
- Endre utdanningsprofil i de utdanningene som ligger tungt i vannet.
- Tilby etter-og videreutdanning som kan gi sertifisering over hele fjøla.
Dette er uttrykk for en mer allmenn tendens som er tydeligere i USA. En artikkelen i The Wall Street Journal 17.05.26 beskriver hvordan mastergradsnivået der ikke lenger er like god inngangsbillett til stabil og godt betalt jobb. Det gjelder særlig arbeidstakere under 35 år.
Avisa skriver at nye analyser fra Burning Glass Institute viser at arbeidsledigheten blant yngre med mastergrad er uvanlig høy sammenlignet med de siste tjue åra. Samtidig har personer med utøvende profesjonsgrader som medisin og juss fortsatt god tilgang til arbeidsmarkedet.
En forklaring kan være at antall studieprogrammer har økt kraftig. Mellom 2005 og 2021 gikk antall mastergrader opp med 70%. Dermed har graden mistet noe av sin funksjon som eksklusivt signal om høy kompetanse. Når svært mange kandidater har samme type grad, blir den mindre verdifull som differensiering i markedet.
Catch-22: Man må ha praksis for å få jobb.
Artikkelen peker også på at arbeidsgivere i økende grad beveger seg mot en «ferdighet-først»-modell. Bedrifter legger større vekt på konkrete ferdigheter, erfaring og dokumenterbar arbeidspraksis enn på formelle grader alene. Kunstig intelligens trekkes fram som en viktig drivkraft bak denne utviklingen. KI automatiserer enkelte oppgaver og gjør arbeidsgivere mer opptatt av umiddelbar praktisk kompetanse.
Avisa illustrerer utviklingen gjennom personlige historier om kandidater som har investert betydelige summer og flere år i masterutdanning, men som likevel strever med å få relevante jobber. Mange opplever at avkastningen på utdanningen er svakere enn forventet, særlig når studiegjelden er høy. Samtidig understrekes det at enkelte programmer fortsatt gir gode resultater. Det gjelder særlig når de er tettere koblet til arbeidslivet og tilbyr systematisk karriere-veiledning, nettverk og praksisnære ferdigheter.
Artikkelen inngår i en bredere offentlig diskusjon om høyere utdanningens verdi i et arbeidsmarked preget av teknologisk omstilling, automatisering og økende usikkerhet rundt tradisjonelle akademiske kvalifikasjoner.
Norsk akademia
Den samme diskusjonen i Norge har overlappende, men også avvikende trekk fra USA. Utdanningsinstitusjonenes ledere reklamerer her for verdien av sine mastergrader. Det eksisterer også et ønske fra faglig personalet om de mer interesserte studentene på masternivå framfor å undervise store kull med bachelor-studenter. Det gir også bedre avkastning av den store ph.d.-satsningen på å bli universitet. Den er nå på hell. Opptaket reduseres og det settes inn tiltak for å få utlendinger med norsk ph.d. til søke jobb her. Men dette gir samtidig en faglig labyrint når KI nå rasjonaliserer kunnskapsarbeidet. Det skjer en korrigering der høyere utdanning er blitt mer transaksjonell. Det er en markeds-mekanisme i praksis.
Vi kan forvente skarpere spørsmål om praktisk nytteverdi av utdanningene. Dette er ikke et argument mot det høye teoretiske nivå. Men høyde forstås i mindre grad som spissfindig sirkluasjon av tekster, og mer som den kvalifiserte sammenheng mellom teori og praktisk utøvelse. KI er integrert i dette.
Faglærere må selv være bærere og eksempler på slike koblinger. Her ligger et godt potensiale for kvalifisering som førstelektor og dosent.
