Vi må nå bli bedre til å håndtere forholdet mellom tanken, den skriftlig representasjon og operativ handlingsferdighet under trykket fra kunstig intelligens. Hvordan er de ulike og hvordan overlapper og integreres de? Dette er klassisk epistemologiske skiller som lar seg beskrive.
Ulikheten.
- Faglig tale og den skriftlig representasjon er proposisjonell. Der artikuleres at noe er tilfelle gjennom symboler som kan lagres, overføres og kritiseres relativt uavhengig av situasjon.
- Operativ ferdighet er performativ. Den viser seg bare i utøvelse og er bundet til kropp, situasjon og timing. Den lar seg ikke uttømmende artikulere. (Retorikkens patos er performance art).
Det skilles mellom det å vite om (know-that) og kunne hvordan (know-how). Polanyi formulerer det som at vi vet mer enn vi kan si. Ferdigheten uttrykker en subsidiær oppmerksomhet gjennom verktøyet, grepet og balansen rettet mot objektet. Situasjonen kollapser hvis tanken om den tar over fokus. Taket glipper. Skriftlig representasjon har dessuten en egenskap tanken mangler. Den er ekstern og varig, og kan derfor granskes, deles og akkumuleres. Prisen er dekontekstualisering.
Overlapp. De to er ikke adskilte domener. All representasjon er selv resultat av en ferdighet. Å skrive, resonnere og å studere en tabell er operative handlinger med sin egen tause komponent. All slags ferdighet av noe kompleksitet har representasjonelle innslag som sjekklister, tommelfingerregler og indre monolog. De repeteres i læringsfasen. Å streve med å utvikle uttrykkets form og formater kan samtidig utvikle innhold og innsikt. Skillet går altså ikke mellom to typer aktivitet, men mellom to aspekter som har ulikt tyngdepunkt.
Integrasjonen skjer typisk i tre bevegelser.
- Innover. Eksplisitte regler internaliseres og synker inn i det tause. Dette er Dreyfus-modellens vei fra regelfølgende nybegynner til intuitiv ekspert. Representasjonen fungerer som stillas som så rives når ferdigheten bærer.
- Utover. Utøvelse artikuleres i etterkant som refleksjon over praksis som i Schöns reflection-on-action. Den blir til begreper, prosedyrer og dokumentasjon som kan korrigeres og deles. Dette er aldri tapsfri oversettelse. Noe taust blir igjen.
- Sirkulært. Hos den kompetente utøveren veksler de i sanntid. Dette er Schöns reflection-in-action der representasjon brukes diagnostisk når arbeidsflyten bryter sammen og slippes igjen når den gjenopprettes.
Representasjon og ferdighet er altså ulike i modaliteter (proposisjonell vs. performativ), bærer (symbol vs. kropp-i-situasjon) og kritiserbarhet (offentlig etterprøvbar vs. bare demonstrerbar). De integreres gjennom asymmetrisk sirkulasjon der representasjon aldri kan erstatte ferdighet, – bare rigges og korrigeres. Ferdighet på sin side er det som gir representasjonene sin bruk og mening. Teori uten praksis er meningsløs. Praksis uten teori er blind.
Dette er også kjernen i hvorfor faglig utviklingsarbeid ikke lar seg redusere til forskningens dokumentasjonslogikk.
- Forskningens dokumentasjonssystem er rigget for kunnskap som allerede er proposisjonell. Publikasjonen er ikke en rapport om kunnskapen. Den er kunnskapen i den forstand at alt som teller skal være i representasjonen som tekst, visualisering og data. Det som ikke lar seg artikulere, teller ikke som funn. Teksten er «arbeidet».
- Faglig utviklingsarbeid har motsatt tyngdepunkt. Kunnskapsbidraget ligger primært i det performative: Et fungerende læringsdesign, en forbedret praksis og en institusjonell løsning som bærer. Dette er kunnskap som know-how. Per definisjon kan den altså ikke uttømmende overføres til tekst.
Dokumentasjonen av utviklingsarbeid er derfor epistemisk sett noe annet enn en forskningspublikasjon. Den er artikulasjon i etterkant som Schöns reflection-on-action av en kunnskap som fortsatt sitter i praksisen, i artefaktene og i de involverte. Teksten peker på kunnskapen, men inneholder den ikke fullt ut.
Herfra følger to feilslutninger som begge er vanlige i vurderingspraksis.
- Den ene er å kreve at utviklingsarbeidet skal dokumenteres som om det var forskning med problemstilling, metode, funn, og så underkjenne det når resttausheten viser seg og når teksten ikke kan bære hele bidraget.
- Den andre er motsatt: Å konkludere at siden (noe) kunnskapen er taus, så trenger den ikke artikuleres. Det gode arbeidet dokumenterer seg selv. Det er like galt, for uten artikulasjon finnes intet man kan kritisere i ettertid, ingen akkumulasjon og ingen kollegial etterprøving. Da forblir utviklingsarbeidet en privat eller lokal ferdighet, – ikke fagfellesskapets kunnskap.
Det førstelektor- og dosentløpet egentlig krever (eller burde kreve) er derfor en tredje dokumentasjonsform. Den framviser sirkulasjonen mellom representasjon og utøvelse. Ikke som her er mine funn, men her er hva jeg gjorde, hvilke representasjoner (modeller, design, prinsipper) jeg destillerte ut av det; hvordan disse ble prøvd tilbake mot praksis; og hva andre kan ta med seg. Det skjer vel vitende om at overføringen krever sin egen re-produksjon. Kvalitetskriteriet blir ikke etterprøvbarhet gjennom teksten alene, men noe som ligger i det etterlevbare. Kan et kvalifisert miljø rekonstruere en tilsvarende praksis i egen kontekst med teksten som stillas?
Dette gir også et svar på hvorfor utviklingsarbeid ikke er forskning minus stringens. Det er ikke en svakere versjon av samme kunnskapsform, men en annen kunnskapsform med et annet forhold mellom representasjon og bidrag.
Til dette må vi tilføye: Utviklingsarbeidet blir eksperimentelt og noe annet enn drift eller produktutvikling når det skjer i usikkerhet. Noe må stå på spill.