Det skjer ikke av seg selv og mye langsommere enn vi trenger. Men det er forandringer på gang i det globale energisystemet.
Den ledende rolla er inntatt av Kina, som fortsetter å bygge ut forurensende kraftverk, men samtidig legger aggresivt om til fornybart: mer effektiv batteriteknologi for EV (electrical vehicles) , solcelle-paneler, vind- og vannkraft.
Men også de store innen Vestens oljeselskaper gir signal om forandring.
BP og Shell, to britiske oljegiganter, har lenge investert penger i sol- og vindkraftverk. Deres rivaler andre steder har stort sett holdt seg til boring… ExxonMobil, et amerikansk selskap som uten unnskyldning er knyttet til det svarte gullet, er verdt 510 milliarder dollar, 50% mer enn de to britiske selskapene til sammen. ..Det betyr ikke at ExxonMobil ikke har interesse for fornybar energi. Men i stedet for å gå inn i produksjon, satser det indirekte på energiovergangen… En vesentlig del av selskapets 20 milliarder dollar i lavkarboninvesteringer mellom 2022 og 2027 vil gå til litium… Innen 2030 håper selskapet å produsere nok litium til å forsyne 1 million elektriske kjøretøy (EV) i året. Darren Woods, selskapets sjef, ser på litium som en “høyrente” mulighet.
Dette er endringer på systemnivå. Kan vi lære noe av dette i universitetsverdenen?
Nye premisser i akademia.
Det prinsipielle spørsmålet i høyere utdanning er her: Greier lederskapet på institusjonsnivå eller nasjonalt å ta inn over seg endringssignaler? Greier man å utvikle relevant strategi? Eller er det så banalt at lederskapet kun løper etter penger til neste års budsjett?
En lakmustest for Norges del (som i mange andre land) er hvordan det akademiske systemet forholder seg til digitaliseringens nye fase.
- I Norge har det gjennomgående vært kontinuerlig og sterk vekst i høyere utdanning gjennom 50 år. Det har samtidig pløyd store midler inn i internasjonalisering, ikke minst ved statlig finansiering av utdanning for det globale akademiske markedet.
- Samtidig har det skjedd en forandring av produksjonsgrunnlaget gjennom digitalisering og en samtidig organisatorisk justering for mer markedsorientert drift. Men disse forandringene har ikke ført til en tilsvarende rekonstruksjon av produksjonen selv, dvs. undervisningens og utdanningstilbudenes utforming. Unntaket måtte være at tradisjonelle forelesninger oftere holdes på engelsk.
Dette blir nå svært tydelig når 20 års utvikling av generativ tekstteknologi (generativ kunstig intelligens) er blitt tilgjengelig som forbruksvare. Teknologisk og samfunnsøkonomisk sett må dette forstås som endringer i tekstarbeidet:
Knowledge workers process information and .. what these large language models are doing is turbocharging our ability to process information in different ways.
Et eksempel er tilfanget av automatisk oversetting:
Google legger til støtte for 110 nye språk til Google Translate, kunngjorde selskapet på torsdag. Tidligere støttet Google Translate 133 språk, så denne utvidelsen — som selskapet sier er den største noensinne — markerer et betydelig sprang.
Vi gjennomlever nå en forandring fra ekstraktiv og forsøplende karbon-basert produksjon. Men tilsvarende endres kunnskapsøkonomien fra et tregt felt av papirbundet tekstproduksjon til hypereffektiv digital gjenbruk. Kunnskapssirkulasjonen har fått et annet grunnlag nå enn da dararevolusjonen tok fart på 1980-tallet. Konsekvensene vil særlig vise seg 2030-50.
Men tenker universitetsledelsene som ExxonMobile? Det holder ikke lenger å sitte stille i båten. Så langt er den norske reaksjon å strekke seg etter suttekluten, – den knappe milliard som staten har satt av til KI-forskning. Det følger av etablert logikk:
FInnes det et problem (der ute) så kan universitetene forske fram artikler og konferanseinnlegg for at noen andre der (kanskje) kan gjøre noe med det.
Men dagens endringer gjelder kjernefunksjoner i universitetenes egen daglige drift. Forskning er OK, det, men praktisk forandring teller mer. Her og nå.
(Om det blir mer av det samme eller ny strategisk kurs blir klarere når KI-milliarden fordeles i 2025.)
Se