Antonio Gramsci utviklet begrepet organiske intellektuelle i sine fengselsnotater, kjent som Quaderni del carcere (Fengselsheftene) fra da han satt fengslet av det italienske fascisregimet 1929-35. Gramsci setter begrepet i kontrast til tradisjonelle intellektuelle.
De siste var fortsatt oppfattet, og oppfattet seg sjøl, som relativt autonome og uavhengige av den økonomiske infrastrukturen. De var akademikere, lærere og tenkere av ulikt slag. De så seg selv som en upartisk eller nøytral elite.
Organiske intellektuelle oppstår derimot i nært samspill med sosial klasse. De er dypt integrert i og organisk knyttet til dette klassegrunnlaget, og spiller en kritisk rolle i å forme, opprettholde, og fremme klassens interesser og verdensanskuelse. Gramscis begrep begrenser seg ikke til dem som utøver tradisjonelle kunnskapsyrker, men omfatter alle som tar på seg rollen med å analysere, organisere og bygge ut kulturelle og ideologiske uttrykk for sin klasse. Det kan derfor også omfatte ledere av politiske partiet og faglige organisasjoner, journalister og kulturarbeidere.
Kunnskapsarbeid i det 21. århundre
I det 21. århundre spiller kunnskapsarbeidet en annen økonomisk og politisk rolle enn på midten av det 20. Det omfatter – som før – håndtering av informasjon, analyse, problemløsning og andre intellektuelle ferdigheter.
Men dette har samtidig bredt seg utover og blitt mer fremtredende i større deler av arbeidslivet, og da særlig med fremveksten av digital teknologi og en globalisert økonomi.
Her er det summert opp i fire punkter:
- Først og fremst har den teknologiske utviklinga ført til en økning i automatisering og digitalisering av produksjonsprosesser. Dette krever at arbeidstakere ikke bare utfører sammensatte mekaniske oppgaver, men også behersker komplekse representasjonssystemer for dette, ofte uttrykt som arbeid på skjerm, bruk og analyse av målesystemer og deres numeriske resultater. Arbeidsstokken må derfor ha kunnskaper i IT, programvare-håndtering, data- og systemanalyse. Arbeidsstyrken må stadig tilegne seg nye kunnskaper og ferdigheter for å holde tritt med teknologiske forandringer.
- For det andre har globalisering ført til økt konkurranse og et press etter innovasjon. Dette forsterker kravet om forskning og utvikling (FoU) innenfor produksjonssektoren. Kunnskapsintensit arbeid fra ingeniører, forskere og designere spiller en større rolle i å utvikle nye produkter, forbedre produksjonsprosesser og finne nye bruksområder for materialer, teknologier og organisasjonsmønstre.
- For det tredje har det vært en økende integrasjon av abstraherte kunnskapsfunksjoner i produksjonssektoren. Kunnskapsarbeid i form av veiledning, opplæring, tilpasning (konfigurasjon) og allmenn kundeservice; logistikk, markedsføring og salg blir viktigere deler av verdikjeden. Effektiv håndtering av disse tjenestene krever dybdekunnskap og forståelse for produkt, prosess og brukernes livssituasjon.
- For det fjerde har bærekraft, livsmiljø og demografi blitt sentrale utfordringer. Det gir behov for arbeids- og energieffektivitet, gjenvinning og strengere miljøstandarder. Dette krever ikke bare teknisk ekspertise, men også evnen til å integrere miljømessige, økonomiske og sosiale faktorer.
Samlet sett viser dette at kunnskapsarbeidet er blitt en integrert og sentral del av produksjonslivet. Den tidligere arbeidsdeling mellom manuelle og intellektuelt pregede operasjoner forvitrer.
- Det manuelle arbeidet får sterkere innslag av abstraksjon, som når produksjon, lagerhold og omsetning integreres, organiseres og gjenspeiles digitalt.
- Administrasjon og tekstarbeid blir mer preget av automatisert saksbehandling og KI-produksjon i skriftlige og audiovisuelle (multimodale) formater.
Eksempel: helse-apper
Et eksempel springer ut av utviklingsarbeidet med en ny helse-app for å varsle en forestående depresjons-periode i bipolar lidelse (nrk.no).
Ved å analysere endringer i bevegelsesmønstre og sammenholde med et stort statistisk materiale kan programmet varsle om et anfall 14 dager fram i tid. Da kan de det angår som personen selv, familie og helsefaglige støttefunksjoner gjøre sine forberedelser. Vi kan f.eks. tenke oss at det kan inngå i arbeids-oppgavene i psykiatrisk sykepleie.
En slik fordypningsretning gir nettopp kompetanse i å identifisere og endre forhold som skaper psykiske helseproblemer for enkeltindivider, familier og pasientgrupper. En del av dette ansvar er å gi omsorg, støtte og behandling til pasienter som lider av psykiske lidelser (utdanning.no).
Det finnes et stor og voksende antall programvarer for smartklokker, mobiltelefon og annen digital infrastruktur som kan overvåke og varsle om fysiske og fysiologiske hendinger.
En ting er å kjenne programmene fra et IT-perspektiv. Det er noe annet å velge ut og integrere løsninger i personlig liv og familieliv, i de institusjonelle oppsett og i samspill mellom hjem og helsevesen.
Å lære om, undervise i og praktisere slike løsninger vil i økende grad være del av sykepleien. For å bli psykiatrisk sykepleier kreves det i dag minst ett års praksis etter bachelorgrad samt etter- og videreutdanning, evnt. mastergrad.
Men her blir det mer flytende overganger der noe av relevant spesial-kunnskap og – ferdighet integreres i allmenn sykepleie mens andre deler inngår i mer omdattende studieforløp. Det blir også behov for kortere etter- og videreutdanning ettersom nye teknologiske løsninger, nye prosedyrer og endrede organisasjonsformer tas i bruk. Det samme gjelder formidling av kunnskapsstoffet og det faglitterære forfatterskap.
Ny type organisk intellektuell?
Vi bør derfor undersøke om det nå utvikles organiske intellektuelle av ny type. Det springer her ut av nye former for deklarativ og preskriptiv kunnskap i arbeidets utførelse. Det må forvaltes av profesjonsutøveren. Men det kommer skjerpet strid om ressursbruk og beslutningsmyndighet. Det kan oppstå spenninger der sykepleier (og underviser) handler på pasientens og studentens vegne i tråd med Gramscis perspektiv, eller slik det er definert av statlig og kommersiell styringsinteresse.
(God) 1. mai 2024, Helge Høivik