Personlig kommentar. HH.
Debattinnlegget «Vi trenger bedre sammenheng i lærerutdanningene» av Drageset, Isaksen og Holmbukt fremmer et viktig poeng. Det et behov for bedre sammenheng mellom teori og praksis i lærerutdanningen. Forfatterne argumenterer for at utfordringen ikke nødvendigvis ligger i mengden teori, men i mangelen på sammenheng mellom campusundervisning og praksisfeltet.
Innlegget kunne imidlertid med fordel ha utdypet hvordan denne sammenhengen kan styrkes. Vi har nå en utdanningshverdag preget av digital informasjonsflyt. Studenter eksponeres for et mangfold av tekster og teorier via digitale enheter. Da må utdanningen ikke bare formidle teori og organisere praksisperioder som separate løp. Den må også utvikle studentenes evne til å tolke og informere praksis under digitale vilkår. De må øve på å utvikle mening og handlingsferdighet i sammensatte og informasjonstette omgivelser.
Det innebærer å trene studentene i kritisk tilegnelse, kunnskapsorganisering og lederskap slik at de kan navigere, integrere og skape handlingsfellesskap med informasjon fra ulike kilder. Det handler ikke lenger om å bli formidlet til, men å utvikle evnen til å utvikle og organisere praksisrelevant kunnskap og profesjonell dømmekraft. Det krever en eksperimentell og observasjonssterk tilnærming til utøvelse og omtale av den.
For å oppnå det, bør lærerutdanningen legge til rette for læringsaktiviteter som integrerer teori og praksis gjennom eksperiment, tolkning, diskusjon, formell kunnskapsutvikling med grep om autentiske situasjoner. Det kan omfatte casestudier, praksisbaserte eksperimentelle prosjekter og bruk av digitale verktøy for problemløsning og tekstutvikling. Ved å fokusere på meningsskapende prosesser og utvikling av profesjonell forståelse, kan utdanningen bedre forberede studentene på kompleksiteten i lærerrollen. Det betyr også at utdanningen ikke organiseres som en enkelt blokk ut fra utdanningsinstitusjonens behov, men organiseres i varierende rytme med varierende fordeling av tid i ulike sammenhenger av det hverdagslige på skole og universitet.
(Etter Nates Substack): Når du skaper mening, faller resten av arbeidsflyten på plass. Den flyter. Når du ikke gjør det, blir alt skjevt og haltende fra start. Meningsskaping har alltid stor innflytelse, men også høy friksjon siden omstendighetene kan ..
- Være ustrukturerte.
- Være selvmotsigende.
- Være støyete, repeterende, ufullstendige.
- Kreve emosjonell eller sosial tolkning—ikke bare logikk.
Og det eneste verktøyet du egentlig har er egen intuitive og kunnskapsorganiserende evne. Kanskje noen post-it-lapper. Kanskje et regneark. Kanskje et kladdeområde. Men det meste er i hodet – og magefølelsen:
- Det skalerte ikke.
- Det kunne ikke delegeres bort.
- Du kunne ikke jobbe raskere enn tempoet i egen oppmerksomhet.
Hvis du ikke kan skape mening av rotete omstendigheter, vil du alltid vente på at noen andre skal fortelle deg hva som er viktig. Men hvis du kan—særlig hvis du kan gjøre det raskt, tydelig og i samarbeid—blir du en signalforsterker for arbeidsmiljø og klasserommet: Den som ser formen i støyen og som hjelper andre å bevege seg.