Ph.D.-stipendiat Ragnhild Laird Iversen bruker Khrono for å skrive et spenstig tilsvar til Einar Brattens innlegg samme sted 31.05.23. Han skrev bl.a.
Akademia gjennom doktorgradsutdanningen skal skape enere innenfor sine fagfelt og det er selvsagt at karakter og resultater må og skal være hovedfokus for akademia. Dyrkingen av enere innebærer nødvendigvis også at akademia til tider kan oppleves ensomt, men slik må det nødvendigvis også være.
Iversen svarer
Så minner da også tilværelsen som stipendiat om tilværelsen som gravid. Omtrent en av fem graviditeter ender i abort. Det er helt normalt, og likevel traumatisk og jævlig. Selv om de eksistensielle dimensjonene er ulike, er det statistisk ganske likt som doktorgradsløp. Omtrent en av fem gjennomfører aldri. Både som gravid og som stipendiat blir man overøst av råd og forventninger, begge situasjonene kan føre til uante mengder fysiske og psykiske plager, og i begge tilstandene blir man hyppig spurt om hvor langt man har kommet eller hvor langt man har igjen.
Hun går mot hans individualisme
.. akademia er ikke et enhetlig sted, forskning hviler ikke på enkeltindivider alene. Evner til å samarbeide, lytte, tenke kreativt og jobbe med prosesser kan være like nødvendige som evnen til å holde ut, analysere og tenke individuelt. Og når kun et mindretall makter å levere avhandlingen til normert tid, kan det være lurt å se på strukturene, ikke bare individene.
Systematisk støtte
Dette er hovedmeldingen: Det individuelle arbeidet er selvsagt grunnlaget. Men tilgang til gode strukturer og et godt støtteapparat kan være avgjørende for å lykkes.
Første runde i registrering av medlemmer i Dosentforeningen nå i begynnelsen av juni kan tyde på noe av de samme behovene i den alternative karriereveien. Nesten halvparten som fyller ut medlems-skjema er førstelektorer som også ønsker seg veiledning og annen støtte på veien videre til dosent.
Her ligger kanskje en utfordring for foreningen?