Det ser ut til at Kunnskapsdepartementet vil åpne for å rekruttere dyktige skolelærere og sykepleiere direkte til 1.lektorstilling. Det er for å styrke erfaringskunnskap i profesjonsutdanningene. Det er gunstig med noen som kan fortelle det som det er. Forskning og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel siteres i Klassekampen 22.03.2024:
Det at vi nå fjerner kravet om at man må ha drevet forskning for å kunne bli førstelektor, vil være et viktig grep for å få mer erfaringsbasert kunnskap inn i undervisningen. Dersom du for eksempel har arbeidet som lærer i norsk skole gjennom flere år og har vist deg dyktig i jobben, skal det også kunne føre til at du kan gå inn i en førstelektorstilling ved en høyskole eller et universitet.
Det åpnes for delte stillinger:
Tanken er at man for eksempel skal kunne jobbe 50 prosent ved en skole eller et sykehus og de resterende 50 prosent ved profesjons-utdanningen på et universitet eller høyskole.
Føre var: Kaster man med dette barnet ut med badevannet? Vi bør unngå at dette kan tolkes som mer av et panikk-tiltak overfor kritikk og sviktende rekruttering til lærer- og sykepleier-utdanningene. Er medisinen riktig, men feilaktig distribuert på sparebluss?
Nytilsatte undervisere må forstå og forholde seg til de endringer som profesjons-felt og -utdanning står i nå og som vil gi preg de nærmeste åra.
Aktuelle kandidater til 1.lektor har ikke alltid det som kreves for dette i sin bakgrunn. Deres egen profesjonsutdanning fra noen år tilbake er viktig nok, men det er også noen svakheter i den som må bøtes på. Noen har også opplevd et praksissjokk som profesjonsutøver eller slitasje i jobben. Det kan synes mer attraktivt å gå tilbake til profesjonsutdanningen, men nå som 1. lektor.
EVU for praktikere i dosentstigen
Det vil kreves etter-og videreutdanning for den som tilsettes. Det betyr ikke at det bare handler om digitalisering fra A til Å. Leseopplæring fra papirtrykte tekster og bruk av penn og papir (som forøvrig også kan foreligge i digitale formater) i skolen er to eksempler. Det samme gjelder nøysom bruk av informasjonsteknologi og KI i omsorgs- og pleiearbeid i helsesektoren. Det holder ikke med KI-animerte tøydukker eller smartklokker som en dement – og familien – ikke kan håndtere.
Å rekruttere lærere direkte fra profesjonsutøvelse er nyttig, men ingen quick fix.
Institusjonene vil derfor måtte rebalansere ressurser til kvalifiserende forskningstid for professorstigen og kvalifiserende utviklingsarbeid for dosentstigen. Det er mer regningssvarende om det samtidig finnes regionale og nasjonale kvalifiseringstiltak.
Minst like viktig er at arbeid med å rebalansere mellom administrativt og faglig forvaltning av undervisningsoppleggene. Nye undervisningsformer må bæres av fagsiden i samspill med institusjonsledelsen, – ikke de facto via digital systemkontroll i administrativ søyle. Det siste er en strategisk utfordring som lett overses i det daglige.