Universiteter er i krise i flere land. Det skyldes budsjetter som ikke går opp, sviktende rekruttering av studenter, gradsinflasjon og kunnskapsutfordringer fra Internett og KI. Det blåser fra alle kanter.
Forestill deg en strand før tsunamien. Ute på havet samler bølgen kraft, men på sanden soler folk seg fortsatt, lykkelig uvitende. Slik føles det, forteller en professor meg, å jobbe i høyere utdanning. Akademikere har av sin natur ikke mye utsyn utover, argumenterer han, så ikke alle har registrert risikoen for sitt yrke. ‘Men noe helt forferdelig kommer.’
Avsnittet er hentet fra en Guardian-artikkel av Gabi Hinsliff 29.03.2024
Mange umiversiteter i Storbritannia er altså på felgen. Der forklares det med at øvre grense for studieavgiften på noe over 130.000 kroner/år er satt for lavt. Det er samtidig en nedgang på 1/3 i utenlandsstudentene. Disse har til nå dekket opp underskuddet ved å betale langt mer enn det pr hode.
Men også norsk UH-sektor ligger tungt i vannet. Her er det søkningen til humanistiske fag, lærerutdanning og sykepleie som svikter, statlige ledere avsløres for plagiat mens de trekker en student for Høyesterett for langt mindre forseelser. Sverige setter på bremsene i universitetsakkreditering.
Et kjennetegn på akademiske intellektuelle er lesingen – mye lesing – der det leste går opp i en høyere enhet med de egne artikler, bøker, foredrag, diskusjoner .. Avisa Khrono avlegger besøk som
Er det et problem at KI leser mye mer? Dette er interessante intervjuer, men får de likevel overtoner av det forrige århundre? Langeland treffer planken best når han refererer til venner og bekjente i akademia som sier Bort herfra, det er mitt mål. Men på innpust: Hvis det ikke var for lønna ..
Kanskje nedstengningen under covid-epidemien hører med i en forklaring av hvorfor universitetsforelesninger ikke synes så livsnødvendige? Kanskje KI peker mot en framtid der graden ikke betyr like mye? Er det likevel noe i tanken om at det har oppstått en mastersyke? Hinsliff avslutter med:
Det som trengs er en mer grunnleggende omstrukturering, og en ærlig debatt om nøyaktig hva – og hvem – en moderne universitetsutdanning egentlig er for. Akkurat nå, er det et spørsmål som ingen ser ut til å ha et klart svar på.
Med et lite skråblikk kan vi kanskje innvende at det faktisk var kritiske røster mot blli-universitet-bevegelsen de siste 20 år. Da var argumentet at akademiseringen av profesjonsstudiene måtte skje uansett. Hvorfor ikke få universitetsstatus på kjøpet?
Nå snus det på hodet. Skjer det en “av-akademisering” av profesjonsstudiene? Back to the future.