Fem tilsatte ved lærerutdanningen på OsloMet har skrevet en sentral artikkel i Khrono 26.04.2024.
De skriver
Lærerutdanningene har lenge blitt kritisert for svake koplinger mellom teori og praksis, noe som er en kontinuerlig utfordring og som dreier seg om kjernen i studentenes profesjonsutvikling. Vi deler Næss og kolleger sin analyse om økte forventninger om profesjonsnære aktiviteter gjennom hele utdanningen, og vi er enige med Balterzen, Eri og Æsøy i at alle som jobber med lærerutdanning må legge til rette for at campus-undervisningen også skal være en arena for praksistrening og praksisrefleksjon.
En annen tilnærming målbæres av Forskerforbundets leder, Guro Lind, i sitt innlegg på Stortinget (som referert i Khrono dagen før):
— For det første: Ikke skap en kunstig motsetning mellom teori og praksis.
Hun sier teori og praksis spiller på lag, og styrker hverandre gjennom utdanningsløpet.
En av vår tids største innovatører, Stev Jobs, leverte en ganske skarp kritikk av forestillingen om at F fører til U så og si på automatgir:
I tråd med det jeg tror må være erfaringer med verdens gjenstridighet, skriver de fem:
Utviklingsarbeid tar tid, og store institusjoner — som OsloMet — er tunge i sessen og snur seg saktere enn de mindre. Byråkratiske prosesser og avstand mellom fag og administrasjon gjør at det tar tid å forankre nyvinninger. Lærerutdanningen preges dessuten av en rekke fagkulturer og silotenkning som gjør det utfordrende å samhandle på tvers. Fagenes tradisjoner og faglig ansattes autonomi utfordrer initiativ til samarbeid om felles satsinger.
Spørsmålet om motsetning mellom det teoretiske og praktiske kan forenkles: Fra tidspunkt T1 til T2 har vi en avgrenset tid T. Vi kan ikke gjøre godt teoretisk arbeid og godt praktisk arbeid samtidig i T. Dette er en motsetning, dog med unntak av det syn at vi ikke trenger å bry oss om praktisk arbeid for det er så enkelt og kommer dessuten rekende på ei fjøl.
Nå kan det tenkes at Guro Lind ikke mente å si at det ikke er motsetning mellom det teoretiske og praktiske, men at denne motsetningen kan overvinnes slik de 5 forfatterne skriver. Over tid trenger det altså ikke være noen motsetning der.
Et slikt syn forutsetter at teoretisk og praktisk arbeid (her: eksperimentelt utviklingsarbeid) er likeverdige størrelser. De er like krevende og bringer like mye til bordet. Professor- og dosentstigen må da være likeverdige uten å kreve at begge er forskningspraksiser.