Dosentstigen har vært karrierevei for faglig ansatte med hovedvekt på undervisning, utviklingsarbeid og formidling. Men er den ikke også en litt klein B-kategori av professorstigen? Hva er egentlig vitsen?
Er det bare nok et apparat for individuell merittering i en konkurranseutsatt sektor, eller finnes det et større formål, – for institusjonen og samfunn? Dette innlegget reiser spørsmålet om dosentstigens hensikt langs to hovedlinjer:
- Den ene er personlig karriereutvikling i et marked for akademisk arbeidskraft.
- Den andre er deltakerorientert utvikling av kunnskap for profesjon og samfunn.
Arbeidsmarked og mappeeksamen
Den første linjen knytter seg til hvordan karriereløp i akademia skaper et særegent arbeidsmarked. Det bygger på transaksjonslogikk og individuelle prestasjoner.
Dosentstigen blir dermed å forstå som en vei til lønnsforhøyelse, prestisje og bedre forhandlingsposisjon i dette markedet. Perspektivet kommer nå til uttrykk i amerikansk samfunnsliv der høyere utdanning vurderes ut fra bytteverdi, – utdanningens evne til å generere inntekt, karriere og konkurranse-fortrinn. Det samme perspektivet infiserer kultur og politikk med avgreininger til Europa og Norge.
Kvalifisering til førstelektor og dosent får en eksamensliknende form. Den blir en mappeeksamen. Man skal dokumentere pedagogiske ferdigheter, ofte med mastergrad i pedagogikk som modell, samtidig som det legges vekt på å publisere artikler om det. Det skal resultere i en faglig-pedagogisk mappe. Man stiller seg derfor stadig spørsmålet Har jeg nok nå?
Vekten på publiserte artikler trekker på den skolifiserte doktorgradsmodellen, men uten det samme vitenskapsteoretiske fundamentet og krav til funn. Det fører til en overflatisk, formalistisk praksis der form slår innhold.
Kunnskaps- og ferdighetsutvikling
Den andre hovedlinjen henter inspirasjon fra opplysningstidas kunnskapsidealer, – men omsatt i moderne kontekst for kunnskapsarbeidets mange uttrykk i profesjonsutøvelse og tjenesteutvikling.
Her forstås dosentstigen som arena for felles faglig og institusjonell utvikling der enkeltindividets erfaringer og perspektiver veves inn i forbedringer av utdanningstilbudene. De styrker utdanningenes bidrag og samspillet mellom universiteter, høgskoler og praksisfelt. I denne tradisjonen står deltakelse, samarbeid og utøvelse i sentrum.
Dosentstigen blir dermed en karrierevei der utvikling av utdanning og tjenestekvalitet går hånd i hånd, og der det individuelle og det institusjonelle knyttes sammen gjennom praksisnær utprøving, refleksjon og dokumentasjon.
Utviklingsorientert karriere
Mellom to ytterpunktene i en markedstilpasset karriereindividualisme og den institusjonelle, teknisk-økonomiske rasjonaliteten finnes det her et rom for å koble sammen det individuelle og institusjonelle. Dosentstigen forbinder den enkeltes engasjement med institusjonens og samfunnets behov for nytenkning, forbedring og kunnskapsbasert praksis.
For at dette rommet skal fylles med mening, må vi imidlertid styrke faglig eierskap, kollektivt perspektiv og organisering av utviklingsarbeidene. Dosentstigen bli noe mer og annet enn et personlig belønningssystem .
