Faktisk leveranse fra krevende utviklingsarbeid

Personlig ytring
Helge Høivik

HK-dir har fortjenestefullt invitert til åpen meningsutveksling om forslaget til nye kriterier for tilsetting og opprykk i UH-sektoren. Her er noen momenter som gjelder dosent-stigen:

• Gammel diskusjon. Flere spørsmål om karrierestigene kommer på bordet. Nøkkelen er forholdet mellom forskning (F) og utviklingsarbeid (U). I forslaget tas F ut av kriteriene for opprykk i dosentstigen. Samme spenning var ser for 20 år siden da mange institusjoner etablerte 1.lektor-program. Dagens diskusjon er ganske lik, men under nye indre og ytre vilkår. Vi har også erfaringer med satsningen på de nye Ph.D.-programmene som løste noen problemer, men ikke alle. Pendelen svinger.
• Omdømmet. Med skråblikk: Om en liten gruppe Oslo-folk skulle diskutere med en stor gruppe bergensere om hvilken by som er best av de to – i Bergen – så er vel utfallet gitt? Likestilling og likeverd mellom forskning og utviklingsarbeid er ikke et analytisk spørsmål,men realpolitikk. Det er bare når det settes av tilstrekkelig oppmerksomhet, støtte og ikke minst midler i tid og penger til forandringsarbeid at dosentstigen blir likeverdig med professorstigen. Dette ligger nok også i Riksrevisjonen og NOKUTs innlegg og kommentarer på konferansen “Kvalitet i klemme” 08.02.24.
• FoU=F? Et populært argument er at det er forskningskomponenten F i FoU som gjør dosenstigen likeverdig med “ren” forskningen i professorstigen. Den naturlige konsekvensen er da at man i dosentstigen må ha like mye F som i professorstigen (3 artikler + kappe), men også et utviklingsbidrag. Da er det mer krevende å bli dosent enn professor. Enda mer logisk enn dette er å avvikle dosentstigen med tydeligere plass i professorstigen til de former for utviklingsarbeid som også kvalifiserer som forskning. Det siste er snittmengden mellom aktiviteter som er både F og U. Dette gjelder aksjonsforskning der aksjonen inngår i det metodiske design. Til grunn ligger det altså logisk-deduktivt at U&F aldri kan være på nivå med F:
• Kan dosenter forske? Det finnes en uro rundt at dosentstigen skal forankres i utviklingsarbeid og yrkeserfaring. Kan man ikke forske? Kan man ikke delta i FoU-grupper? Her bør det  skilles mellom kvalifisering til stilling og det å delta i forskermiljø. Det siste skjer ved å bedrive forskning og publisere fagfellevurdering artikler om det. Det er denne siste godkjenningen som demonstrerer realkompetansen som forsker, ikke stillingen man måtte ha. Ph.D.-løpet krever at det legges fram 3 vitenskapelige artikler+kappe eller vitenskapelig monografi, slik at man der allerede er i gang. I dosentstigen er ikke forskningsartikkel et krav, men en mulighet. Et annet spørsmål er hvor mye tid den enkelte får til sitt FoU-arbeid. Er det bare for å drive F i FoU eller også U? Er det bare publiseringspoeng eller også andre dokumentasjonsformer som gir tellekant? Dette er opp til institusjonene ut fra tradisjon, mulighet og behov.
• Krevende U. Men UH-sektoren trenger faktisk leveranse fra omfattende og krevende utviklingsarbeider. Det er relativt greit* beskrevet i Frascati-manualen, men må konkretiseres gjennom eksempler og institusjonelle grep:
  • Det er ikke vanskelig å peke ut store, uløste utviklingsoppgaver:
    • Fleksible digitale læringsressurser som bygges med og rundt KI.
    • Likeverdige og kostnadseffektive flercampus-løsninger.
    • Forbedrede og mer læringsfremmende praksisordninger.
    • Emneutvikling rundt dataanalyse- og utredningskvalifisering i profesjonsrettede mastergrader.
    • Nye studieprogrammer.
    • Tverrinstitusjonelt undervisnings-samarbeid.
    • Sikre at begynnerstudenter kan det de skal via sommerkurs, forkurs på videregående, oppdatering for voksne o.l.
    • Livslang læring og kombinasjon studier og jobb.
  • 1.lektorprogrammet ved HiO(A) ble organisert med 50% arbeidstid over 5 år (med antakelsen at de øvrige 2.5 år i normal stilling ga 1/2 års relevans, – tilsvarende et  3-årig Ph.D.-løp). Ordning der det tilstås 20% FoU-tid, som krever 4-5 kalendetår pr årsverk utviklingsarbeid, er utilstrekkelig.
  • Nasjonal kvalifisering som veileder og kommisjonsmedlem for ansettelse og opprykk i dosentstigen.
• Dokumentasjon. Det framføres at forskningsartikler er den beste dokumentasjon av utviklingsarbeid. Hvor kommer det fra? Forskningsartikkelen skal dokumentere ny innsikt. Her er det nok mye som ikke helt holder mål. Det er 15 millioner forskere og 250 millioner studenter, og følgelig krevende å komme fram til genuint ny innsikt. Dokumentasjon av utviklingsarbeid skal dokumentere at det har skjedd. Det kan skje på mange måter som rapport, utredning, kronikk, nye læremidler (framhevet i forslaget), som del av forskningsartikler og på andre måter. Per definisjon: Et dokument er en framstilling nedfelt i minst et varig eksemplar som muliggjør tilegnelse relativt uavhengig av tid og sted. En teaterforestilling er ikke et dokument, men et videoopptak av den kan være det.

Det er til sjuende og sist institusjonenes interesser og praktiske prioriteringer som avgjør, ikke “vesensdefinisjoner” av F og U.

*) Frascati-manualens begrep om eksperimentelt utviklingsarbeid har en uklarhet. Er det et krav at det utvikler ny innsikt samtidig som utviklingsarbeidet realiserer i praksis en eksisterende innsikt fra forskning og erfaring? For mange vil utviklingsarbeid kunne resultere i ny lokal kunnskap, men ikke epistemisk og “globalt”.