Å lede et universitet er som å bære vann i en sil. Eller staur. Det er i alle fall dette inntrykket som sitter igjen fra en kommentar fra felles-signaturen Schumpeter i The Economist 20.02.24.
Det forklares med en dypere identitetskrise. Selv om forholdene er ulike, finner vi det samme i Norge:
- Satse på brede masseutdanninger eller spisset mot forskning i internasjonal konkurranse?
- Bygges ut i hele Norge eller konsentrere i BOTT?
- Orientere seg mot faglig forfatterskap i en tid med rask digitalisering og kunstig intelligens?
- Sikre eldre eksamensordninger med reglement og straff eller legge om til andre evalueringsformer?
- Styrke utviklingsarbeidet eller publiseringspoengene?
Under ligger også et annet spørsmål
- Hvordan blir kunnskap og fagtekst vurdert i 2050 etter 30 års KI-utvikling?
