Titttelen på innlegget kunne vært The Long Game. Vi må løfte blikket.
Forskningsarbeid er ikke nødvendig for opprykk i dosentstigen. Men kan det være valgfri del av minimumskravene?
Jeg mener: Forskningsarbeider kan være relevante og styrke de søknader om opprykk som allerede har passert minstekrav som stilles til utviklingsarbeid. Men man kan ikke bytte ut i minstekravet. På denne måten kan dosentstigen utvikle sin særegne kvalitet og arbeide seg bort fra det å være en B-kategori av professorstigen. Alternativt videreføres 20 års svak utvikling som har ført til 200 dosenter (mot 5.500 professorer).
Den nye forskriften og UHRs veiledning har skapt diskusjon rundt dette spørsmålet:
Skal forskningsarbeid være relevant og meritterende for opprykk i dosentstigen?
Dette er noe annet enn spørsmål som:
- Kan førstelektorer og dosenter delta i FoU-grupper?
- Kan de delta i erkjennelsesteoretisk grunnlagsdiskusjon, kunne utvikle metodologi osv?
- Kan de veilede på mastergradsnivå?
- Kan de ha likeverdig del av FoU-tid?
Ja, selvsagt kan de det! Men kampen om pengene til det bør skilles fra kriterier for opprykk.
Her legger vi dette til side, og fokuserer altså på om forskerutdanning og forskningsbidrag skal være nødvendig eller tilstrekkelig premiss for opprykk til høyere stillingskategori i dosentstigen.
Dosentforeningens styre har støttet en tydeligere vekting av utviklingsarbeid. Dette er ansett som nødvendig og tilstrekkelig, – et terskelkrav. Forskningsbidrag er ikke nødvendig. Men er det tilstrekkelig? I hvilket omfang?
Det er delte meninger om spørsmålet. Fire kolleger ved Universitetet i Stavanger har f.eks. skrevet om interessant om et kunstig skille i Khrono 14.05.25.
Det vi diskuterer her koker altså ned til om forskningsbidrag kan erstatte hele eller deler av det minimumskrav til utviklingsarbeid som et nødvendig for opprykk.
En omforent karrierevei for FoU
Det er konsistent å ønske en enkelt karrierestige for UH-tilsatte. FoU anses som ett sammehengende virsomhetsområde. Man søker da opprykk basert på forskningsbidrag eller utviklingsbidrag eller en blanding. Dette har vært ordningen for dosentstigen i godt og vel 20 år, mens man i praksis har lagt mest vekt på forskningsbidraget. Rettere sagt: I den grad det er gjort utviklingsarbeid, er det artikkelen om det som skal telle. Resultatet på 200 dosenter mot 5.500 professorer imponerer ikke.
Vil man videreføre de gamle kriteriene fordi ..
- .. forskningsbidraget man gir er for svakt til å stå på egne bein som funn og gi opprykk i professorstigen slik at man prøver dosentstigen i steden?
- .. utviklingsbidraget gir så svake resultater i form av nye eller forbedrede produkter eller prosesser at dette ikke er tilstrekkelig?
I så fall får man da en ordning der lite eller svakt bidrag i en kategori dekker opp for små eller svake bidrag i den andre. Hvis forsknings- eller utviklingsarbeidet har tilstrekkelig omfang og tyngde, kan man søke opprykk der man mest hører hjemme.
Det anføres også at de F-og U-bidragene man leverer er gode nok hver for seg, men at man liker å gjøre begge deler. Dette er uproblematisk: Søk opprykk i den ene stigen og bygg parallell kompetanse i den andre!
To karriereveier: Enten F eller U
Det sentrale argumentet for to ulike stiger et at de bygger på to ulike måter å kvalifisere seg på. Dette kan også være til gunst for institusjonene. Det siste er viktigst. Et karriereløp som i noen tilfelle gjelder fra rekruttering til lektorstilling via førstelektorkvslifisering og så til dosent, – gjerne med innsats i kommisjoner veiledning -, gir mangeårig engasjement i institusjonell utvikling. Det går utapå effekten av meritterte undervisere. Det eksperimentelle utviklingsarbeidet fører per definisjon og per evalueringskriteriet til nye eller forbedrede produkter og prosesser. Det kan høre hjemme i det vitenskapelige felt.
Her er forskningsarbeider hverken nødvendig eller tilstrekkelig kriterium for opprykk. Men kan de være valgfrie deler som inngår minimumskravene?
Forskningsbidraget bør kunne styrke en søknad som allerede er tilstrekkelig fundert i utviklingsarbeid, men er ikke selvstendig meritterende i dette minstekravet. Det inngår ikke i vurdering om søkeren får bestått. for å si det slik.
I førstelektorprogrammet ved Høgskolen i Oslo (initiert 1998 og avviklet etter noen år) var det forslag om at inntil 1/3 av opprykksgrunnlaget kunne være forskningsbidrag, – i praksis 1 vitenskapelig artikkel. Det ble avvist de etterfølgende år slik at alt ble orientert rundt artikler, – minimum 3 -, samt profileringsdokument. Det skjedde altså en reifikasjon, dvs. at en indikator for FoU i form av publiserte artikler ble selve målet.
For begrepsmessig konsistens burde vi her kanskje unngå likhetstegnet mellom forskning og forskningsartikkel? Det er forskningsfunn som skal kvalifisere i professorstigen, ikke den akademisk skriveferdighet per se. Med et slikt skille vil det gå tydeligere fram at utviklingsarbeidet bidrar med nye eller forbedrede produkter eller prosesser, mens forskningen skal resulterer i funn, – positive som negative. Det siste skal i prinsippet bidra til å flytte forskningsfronten.
Salderingspost?
Det er også slik at intitusjonene tilstår forskningstid på arbeidsplanen til den som har forskning i navnet på sin kvalifisering. Hvis det ikke er formelt krav til forskning og forskerutdanning i dosentstigen, fryktet man at denne tida blir salderingspost i strammere budsjetter.
Dette kan være problematisk for den enkelte og på systemnivå. Men det avdekker dessverre også at institusjonene ikke ser seg tjent med å sette av så mye tid til dette. De synes ikke at de får så mye igjen.
Her blir det mer et spørsmål om interessekamp mellom fagmiljøene og institusjonsledelsene. Dette er en strategisk utfordring som ikke løses med retoriske virkemidler. Spørsmålet er heller om utviklingsarbeidet blir eller kan bli en viktig og nødvendig del av institusjonenes virke.
UH-sektoren har mange utfordringer i dag. For noen av dem ligger svaret i nye forskningsbaserte funn. De kan også finnes i forskningsartikler. Men det spørs om man nå kanskje bør gi utviklingsarbeidet større plass og oppmerksomhet. Det er en systematisk virksomhet for egenforandring og kvalitetsutvikling. Vi trenger større plastisitet.
Den etablerte praksis handler derimot om forfatterskap av artikler om beskjedne utviklingsforsøk, ofte presentert i en artikkel med metodeavsnitt i den lettere sjanger som dybdeintervju eller refleksjonsnotat over egen praksis. Kvalifiseringen ligger i å få dette publisert. Generativ kunstig intelligens har tatt bånnproppen ut av skrivearbeid. Det får større konsekvenser enn det denne debatten så langt har gitt inntrykk av.