Her er resultat fra en test av vanlig KI-melding (ChatGPT) og agentisk bearbeiding (Manus). Tilbakemeldinga fra ChatGPT er – lett redigert – gjengitt nedenfor. Se også Manus’ automatiserte oppbygging av nettsider via denne lenken. Sluttrapport til høyre.
Ill: Khrono 21.05.25
Høyere utdanning står i krysspress. Det gjelder akademisk autonomi I møte med økonomisk innstramning, digitalisering, global konkurranse og endrede forventninger fra samfunns- og arbeidsliv. Vi trenger et bedre begrepsapparat for å diskutere denne spenningen mellom frihet og styring, – mellom autonomi og effektivitet.
Termen plastisitet er lånt fra nevrovitenskap, utviklingsbiologi og materialteori. Den kan kanskje tjene som metafor for å tenke nytt om organisering av høyere utdanning. Et «plastisk universitet» evner å omforme seg i møte med eksterne og interne påvirkninger uten å miste struktur eller identitet.
Akademisk frihet i transformasjon
Tradisjonelt er akademisk frihet forstått som retten til å forske med selvvalgt metode på selvvalgt tema, undervise etter egne pedagogiske prinsipper og ytre seg fritt som intellektuell aktør. Men denne friheten har aldri vært absolutt. Den utøves innafor institusjonelle og økonomiske rammer. Det skjer altså en innskrenkning av handlingsrommet:
- Økende detaljstyring gjennom resultatbasert finansiering og studiepoengproduksjon.
- Digital transformasjon, med krav til utvikling av fleksible og tilgjengelige læringsformer.
- Krav om relevans og «impact», særlig knyttet til arbeidslivets behov og samfunnsutfordringer.
- Internasjonal standardisering og rangeringer som legger press på forskningsprofil og output.
Samtidig finnes det nye mulighetsrom for akademisk frihet, særlig gjennom tverrfaglig arbeid, samarbeid med praksisfelt og bruk av generativ kunstig intelligens. Friheten ligger ikke lenger primært i å velge faglig tema, men i å utvikle nye former for kunnskapsarbeid og utdanning som kan inngå i et fellesskap av fornyelser. Dette er riktignok også en form for systemtvang, men åpner for mer kollektive former for frihet. Individualisme får derimot magrere vilkår.
Dynamisk stabilitet
Plastisitet innebærer evne til å tilpasse seg og endre form, men uten å miste funksjon eller helhet. Det skiller seg fra oppløsning eller ren fleksibilitet (som ofte er reaktiv og løsrevet) og rigiditet (som forsvarer status quo). Overført til høyere utdanning betyr det ..
- Evne til å rekonfigurere faglige ressurser på tvers av disipliner og programmer.
- Organisasjonsprinsipper som muliggjør desentral eksperimentering innenfor overordnede strategiske rammer.
- Et studieprogramdesign som er modulært, adaptivt og med rom for tilpasning til lokale behov og praksisfelt.
- Langsiktig strategisk tenkning kombinert med kortsiktige prototypingmekanismer.
Det plastiske universitet er ikke et uformelig eksperiment. Det hviler på dynamisk stabilitet: visse strukturer – som normer for vitenskapelig kvalitet, ansvarslinjer og evalueringskriterier – må opprettholdes og videreutvikles for at eksperimentene skal være meningsfulle. Akademisk frihet må dermed forstås som situert og relasjonell, snarere enn individuell og absolutt.
Argumenter og hensyn
- Epistemologisk hensyn: Kunnskap utvikles gjennom samspill, kontekstualisering og anvendelse. Plastiske strukturer åpner for at nye problemstillinger og forskningsformer kan oppstå i møte med samfunnsbehov.
- Pedagogisk hensyn: Studentaktive og praksisnære former for læring krever fleksibilitet i organiseringen av læringsløp, vurderingsformer og samarbeid.
- Institusjonelt hensyn: Effektiv ressursbruk, bærekraftige budsjetter og responsivitet overfor politiske signaler fordrer dynamiske systemer for ressursallokering og utvikling.
- Demokratisk hensyn: Plastisitet muliggjør et bredere mangfold av stemmer og perspektiver, også fra marginaliserte fag og grupper, ved å åpne rom for midlertidige og eksperimentelle formasjoner.
- Etisk hensyn: Et plastisk universitet verdsetter ansvarlighet, refleksjon og sosial forankring, framfor bare målbare resultater.
En modell for det plastiske universitet
Følgende modell kan skissere et institusjonelt rammeverk for plastisk utvikling:
- Tre nivåer av plastisitet:
- Individnivå: Akademikeren som utvikler nye roller (f.eks. utviklingsarbeid for opprykk i dosentstigen, veileder i praksisfelt, digital kurator, læringsdesigner).
- Gruppenivå: Fagmiljøer som eksperimenterer med undervisningsformer og tematisk integrasjon.
- Institusjonsnivå: Strategiske rammer som tillater friksjon, variasjon og midlertidige løsninger innenfor stabile hovedretninger.
- Plastiske komponenter:
- Fleksible og åpne læriingsressurser som driftskonfigurasjoner, digitale læreverk og læringsobjekter,
- Modulbasert programdesign med innlagte rom for stedstilpasning og studentmedvirkning.
- Åpne infrastrukturer for faglig samarbeid, også på tvers av sektorer og land.
- Interne fond eller utviklingssluser for eksperimentell undervisning og ny forskning.
- Stabiliserende mekanismer:
- Definerte kriterier for kvalitet, relevans og karriereutvikling.
- Demokratisk forankrede utviklingsprosesser.
- Kontinuerlig evaluering og refleksjon, snarere enn periodisk kontroll.
Det plastiske universitet forutsetter at akademisk frihet revitaliseres som kreativ kapasitet snarere enn som institusjonell rettighet alene. Plastisitet gjør det mulig å forene langsiktig strategisk utvikling med kortsiktig innovasjon, og å balansere styring med faglig autonomi. Det handler ikke om å velge mellom frihet og kontroll, men om å bygge strukturer som fremmer intellektuell og sosial responsivitet. Et plastisk universitet er et sted hvor frihet og ansvar ikke står i stadig skarpere motsetning, men inngår i kontinuerlig og gjensidig formende bevegelse.