Det var Læringsfestival på NTNU 2025 med mai-sol over Nidelva og byen den 19. mai. Innsjekk med QR-kode, eller GR(rr)-kode der vinninga kanskje går opp i spinninga. Men slik er det med nye ting ..
Dosentforeningen var på plass med egen break-out på ettermiddagen for sitt årsmøte og valg av nytt styre. Og med poster om arKItekt-kurs 1&2 for å kolla läget om interesse for ny runde til høsten. På blokka ligger det der også et seminar med tittelen Trykt er trygt? om egenpublisering av lærebøker.
De som tok seg fram til posteren var ikke så mange, men riktig gode. Det er interesse for å ta kurs, og også for kursutviklings-modellen som nettopp gjorde seg rikelig bruk av KI. Men de nye kriteriene for opprykk i dosentstigen har ikke sunket helt inn. Mange opplever at de gamle og de nye kriteriene er like problematiske. Denne obesrvatør vil innvende at det skyldes to mangler
- Fagmiljøene kan ha problemer med å se egen institusjon for bare trær. Det er behov for å bygge ut kvalikfikasjonsveiene slik at de bidrar til å løse problemer på institusjonsnivå. Det er dette som nå skjer – eller i hvert fall kan skje – når eksperimentelt faglig utviklingsarbeid er blitt terskelkrav for opprykk til førstelektor og dosent.
- På tross av skolering i vitenskapsteori og metode på Ph.D.-programmene, er det mangler i forståelsen av utviklingsarbeidets erkjennelsesteori og vitenskapelighet. Det gjenspeiles i de mange metodeavsnittenes knebøyninger i faglige presentasjoner, – også på Læringsfestivalen. Trengs det et utviklingsarbeid også her?
Men kanskje har vi havnet der at forskning, FoU-gruppe og tid-til-det er blitt taktiske størrelser i forsvar mot utvidelse av undervisningstida, og det uten rom for kvalitetsutvikling av den? Er FoU-tid i ferd med å bli salderingspost på stramme budsjetter? Det fordrer undersøkelse og analyse. Da kan vi kanskje også spørre: Er dosentstigen egentlig sterk nok til å stå på egne bein?
Ellers: Mye av den velsmurte konferansen handlet om KI. Dosentforeningens arKItekt-kurs er slik sett smack-in-the-middle. Med godmodighet noterer denne rapportør (som har noen år på baken) at Læringsfestivalen på NTNU fortsatt er pedagogikk-sætra for norsk UH-sektor.
Hovedinnleder var Arnold Pears (AI och lärande – hur ska vi göra i högre utbildning?). Han innledet med å spørre om KI tar over all undervisning og om bibliotekene ikke lenger kuraterer læringsressursene. Han spør: Hva er kunnskap i en KI-tid. Egentlig? Pears pekte på behovet for datakraft som når opp i 10 milliarder PETAflops (flop – floating point operation) for GPT-3.
A petaflop is 1,000 trillion (or one quadrillion) calculations per second. Nearly half the program’s computing power, 1.25 petaflops, comes from just over 11,000 GPUs. The petaflops machine is expected to be the most powerful computer in the world.
Det krever følgelig mye elektrisk kraft for å få svar fra de store språkmodellene. Å lage ett enkelt KI-bilde krever like mye elektrisitet som å lade mobiltelefonen fra 0 til 100%.
Han trekker fra den «normalisering» som skjer når KI samler all verdens tekster og bruker denne energien til å beregne statistiske sammenhenger mellom uttrykkene, og lar så dette ligge til grunn for tilbakemelding (completion) på ledetekst (prompt).
Pears brukte eksemplet med KI-genererte lege-bilder av smilende mennesker med stetoskop, og pekte på at «alle» smiler. En innvending fra denne rapportør er at det gjør jo folk på bilder! Det mer prinsipielle spørsmålet er: Gjenspeiler KI det konvensjonelle som var tilstede også før KI? Hvordan bryte ut? Vil vi det?
Etter denne introduksjonen spør han om KI nå skaper et brudd i utdanningssystemet.
Does it change the essence of education?
Vi kan prøve et svar:
Kairouan er regnet som det første universitetet (for å studere Koranen) fra 859. Universitetet i Bologna anlagt 1088 er fortsatt i drift. Dette var læresteder med skriftlærde og håndskrevne manuskripter. Men det var opplysningstid og trykkekunst (fra 1450-1500) som førte til ideal og operasjonalisering av det moderne universitetet. Og det var først etter 2. verdenskrig at universitetet ble massefenomen der rekrutteringen over noen ti-år gikk fra 1 av 20 til 1 av 2 blant ungdommene.
Vi står i samme dype omdanning i dag. Hva betyr det? For denne rapportør var universitetsstudier nesten selvsagt. Fatter’n og mutter’n ville så gjerne, men de hadde ikke råd. Det ble handelsskole og småkurs. Er vi på vei tilbake?
Og tilbake til Pears: Han skisserte hvordan KI griper inn og tar over i kommunikasjonsprosessene, f.eks. med automatisk genererte epost-meldinger og bacheloroppgaver. Han spisser det slik:
Assessing artefacts is academically unsound, and always has been.
Han mener at artefaktene stilles i stedet for prosesser. Fra salen kom det en innvending om at gode prosesser er rettet mot å utvikle produkter. Vi kan legge til: Prosess-for-prosessens-skyld er som å ruse motoren på tomgang.
Kroppslig-forankret læring i kunstfag.
Av de mange parallell-sesjonene i første økt, falt valget på gode rapporter fra et bredt sammensatt arbeidsfellesskap ved Høyskolen Kristiania.
Arbeidet har bredere nedslagsfelt i andre operative virksomheter som helse/sosial og nå fagskolene med det nye Stortingsvedtaket om fag-bachelorer og -mastergrader.
Et interessant perspektiv: Studentene lærer bedre når oppmerksomheten i større grad flyttes fra fokus på egen kropp, – hvordan beveger jeg armene MINE nå? – til miljøet, rommet, publikum… Ta rommet heter det i skuespillerfaget (og forelesningen). Empiriske data peker på bedre læring når studentens indre blikk rettes utover framfor innover. Mange som holder faglige innlegg på en konferanse står i samme dilemma:
Er jeg bundet av eget manus og stemmebruk – meg, meg, meg – eller rettes oppmerksomheten mot saken og salen der ute, – uten angst?
Andre seanse gikk jeg på rundebordsdiskusjon om Studentaktiverende vurderingsformer.
Et utgangspunkt var
- At mange studenter hadde for svake evner til å formulere egen innsikt om læringsnivå og ambisjon.
- At evaluering for ofte går på auto-pilot.
- Må se læringsmål, læringsutbytte og evalueringsformer i sammenheng.
- ..
Problemet ble stilt noe abstrakt og allmennt, – «teoretisk». Her burde det vært eksempler på svak – og god – evne til å formulere egen innsikt. Men det er da også eksempler som innlederne så presenterte, – ett hver.
Hovedsak er aktivering av studentene. Det springer ut av interessante oppgaver. Spørsmål da: Hvordan organiserer lærerne seg for å utvikle og kvalitetssikre det interessante?
Dette ble tatt opp og beskrevet som krevende av innlederne. Det fordrer oppfølging og kompetanseutvikling i fagstabene. Det samme gjelder utvikling av evalueringskriteriene, som aldri blir endelige. Her er det behov for standhaftighet fordi det kan være ulike nivåer av mostand.
Vi kan kanskje dele det i nivåer: Det skal mye engasjement til for å utvikle spenstige arbeidsoppgaver og kriterier for å kunne evaluere dem. Det kan gå fint, men møter også motstand fra «systemet», fra kolleger og også fra studentene sjøl. Man må noen ganger insistere. Men hvor lenge kan man holde på slik?
Denne rapportør forsterkes i troen på at dette gjelder en mangel på systemisk plastisitet. For å gjenvinne studentenes engasjement i egen læring, må UH-sektoren overkomme det rigide i egen virksomhet. Ellers ender man opp i transaksjonslogikk som drives av den individuelle maksimering i et bytteforhold. Det utvikles markedsrelasjoner i ordets dypere betydning: What’s in it for me? Kan vi bedrive masseutdanning som et kall? Er vi kommet dit at vi – forgjeves – drives til å forsvare en individualisert småskala-produksjon?
- Kan den skaleres opp?
- Hvordan bruke KI uten å tingliggjøre utdanning og annet kunnskapsarbeid?
Konferansen forsterket denne tanken: Det vokser nå fram nye problemer som ikke kan løses innen etablert kultur og struktur. Det er ikke bildet vi må gjøre noe med, men ramma. Enn så lenge akkumuleres motsetninger og spenningsnivået øker.