(Dette er et innlegg i pågående diskusjon og står for forfatterens regning.)
Kritikk av 1.lektor/dosent-stigen er særlig knyttet til utviklingen av vage og lokalt skjønnspregede kriterier, men også manglende gjennomslag. Det ser ut til å konsolideres rundt to hovedretninger:
- FoU/innovasjon som overskridende utdanningspraksis slik det uttrykkes i studie-programmenes kvalitet og resultat. Det faglige nivå analyseres og vurderes med grunnlag i det manifeste.
- Den personlige reflekterende fortelling om egne intensjoner, grep og erfaringer i undervisning, – evnt. også som leder. Her hører også redegjørelsen for det pedagogiske syn. Det er bevissthetsnivået og bevissthetens former som vurderes.
For å ha en sjanse, må 1.lektor/dosentstigen ut av B-kategorien og vinne allmenn aksept som like krevende og verdifull som Ph.D./professorat. Det er mulig ved å bidra til å løse de store utdanningsutfordringene som UH-systemet står i nå. Her må det være de oppnådde resultatene som teller, ikke det pedagogiske bevissthetsnivå.
Dette forutsetter operasjonaliserbare begrepsmodeller. De kan være av flere slag, så det følgende er en av flere mulige. Den knytter seg altså til
- Studieprogrammenes utvikling der man kan etterspore eksplisitt FoU-innsats og innovasjon.
- Digitalisering: Utvikling, integrasjon og bruk av nye fagtekstlige elementer som (digitale) læringsmiljøer, læreverk og gjenbrukbare læringsobjekter (OER – Open Educational Resources).
- KI: Integrasjon og bruk av generativ kunstig intelligens som fagdidaktisk virkemiddel og som assistentlærer.
Klikk for større bilde. Kilde: https://www.economist.com/interactive/science-and-technology/2023/04/22/large-creative-ai-models-will-transform-how-we-live-and-work
Det er studieprogrammet, – ikke universitetets sentrale administrasjon og styrings-
organer, ei heller den enkelte faglige tilsatte sine forsknings- og undervisningsinteresser, som her sees som funksjonell kjerne og enhet.
Det er også studie-programmene som gir undervisningens rasjonale og inntektsgrunnlag. Offentlig, og i noen tilfelle private, skole-penger tilstås universitetene i samsvar med organisering og gjennomføring av programmene.
Dette er ikke knyttet til frittstående studiepoeng, men til studiepoeng-i-kontekst. Den programmatiske karakter er vesentlig siden studieprogrammet uttrykker indre sammenheng mellom faglige tematikk, dybde og bredde.
Studieprogrammene er også fleksible. Det innebærer at de gjennomføres i ulike kombinasjoner på tvers av flere dimensjoner som
- Synkron og asynkron organisering.
- Tidsbundet og tidsåpen gjennomføring.
- Programstyret og deltakerstyrt rytme/tempo.
- Stedsbundet (oppmøteavhengig) og stedløs organisering.
- Samlet sertifisering (gradssystem) og “stablingsbare” mikrograder
1.lektor/dosent spiller her en nøkkelrolle med ansvar for FoU/innovasjon og operasjonell kvalitetsutvikling av studieprogram. Det skjer kollaborativt med faglærere og emneansvarlig, studie- og instituttledere, og med ulike andre funksjonelle instanser som bibliotek, IT-støtte, pedagogiske FoU-miljøer, praksisfelt osv.
Andre modeller kunne f.eks. ta utgangspunkt i tettere samspill mellom utdanning og praksisfelt eller mellom utdanningsinstitusjonene selv (Hernes’ Norgesnett).
Uansett må det være mulig å forklare arbeidenes hensikter og profil, og også operasjonalisere eller måle deres resultater.
Hvis man heller vil fokusere på det kvalitative i bevissthetsformene, følger tvetydighetsnissen med på lasset. Opprykksvurdering blir da i bunn og grunn en ideologisk øvelse der alle typer virksomhet, – stor som liten -, i prinsippet kan telle med sålenge den er tilstrekkelig omtalt i reflekterende skriftstykker.
18.12.23 Helge Høivik