Det er vanlig å se for seg en alternativ karrierevei på pedagogisk grunn. Dette synet har noen innebygde problemer.
- Det eksisterer en komplett og tradisjonell kvalifiseringsvei i disiplinfaget pedagogikk. Den kan utvides med fagdidaktisk spesialisering. Her bygges karriere via veletablerte eksamensordninger for bachelor-, master- og Ph.D.-grader.
- Det er nasjonalt pålegg om at UH-institusjonene skal ha pedagogisk kvalifisering i universitets- og høgskolepedagogikk for alle som underviser. Kursene vurderes noe ulikt. Man tar kanskje ikke nok hensyn til at deltakerne har stått i ‘pedagogiske praksiser’ i 20 år eller mer gjennom skolevesenet?
- UH-pedagogisk kurs kan toppes med kvalifisering som merittert underviser. Meritteringsordningene varierer mellom institusjonene. Mange legger vekt på at det bygges opp en mappe som dokumenterer egen pedagogisk virksomhet.
Dette dekker både en teoretisk og praktisk tilnærming. Det kan se ut som om de viktigste eller mulige posisjonene allerede er tatt. Da får den alternative karriereveien via førstelektor til dosent magrere vekstvilkår.
Men jeg tror at det er avhengig av øynene som ser. Det finnes et tankemønster eller skjema om akademias karakter som delvis organiserte individuelle engasjementer, – en samling av enkeltmanns-foretak for å sette det på spissen.
Går vi ut over dette perspektivet, åpner feltet seg i flere retninger.
- I parentes bemerket: Her finnes også en kritikk av universitetenes forsøk på reorganisering som fabrikk, Den er det lett å si seg enig i. Samtidig stenger man kanskje for å utvikle institusjonenes funksjoner i kunnskapsøkonomien. Vi kan ikke bygge utdanningssystemet for 1 av 2 i ungdomskullet som om det bare gjelder 1 av 20.
Overindividuelt utviklingsarbeid
Vi kan justere linsen slik at den individuelle pedagogiske kompetanse ikke fyller så mye av synsfeltet. Her skriver f. eks. tre UiO-kolleger om et systemnivå over den individuelle undervisning.
Vi trenger .. at noen tar ansvar for kunnskapsbasert utdanningsutvikling, ikke minst fordi utdanning er hovedkomponenten i vår basisfinansiering. Noen av førstelektorene driver med andre ord utviklings-arbeid som er avgjørende for våre utdanninger, for vårt omdømme og vår økonomi.
Jeg tror også det er mulig å gi dette perspektivet et mer prinsipielt fundament.
Ovenfor er det et par kommentarer til boka The Wealth of Humans av Economist-journalisten Ryan Avent. Hans nøkkelformulering er (utvikling av)
contextually dependent know-how shared by a sufficiently large group (critical mass) of people.
Han legger vekt på praktisk kunnskap (know-how, techne) framfor det mer teoretiserende utenfrablikket (know-what, episteme). Han er her, og i resten av boka, opptatt av at dette gjelder institusjonelle kulturer slik de ligger under og sikrer effekt av mer formelle driftssystemer. Kultur spiser prosjekter til frokost, som det heter.
I dette perspektivet forenes modelltenkning og “teori” med utøverkunnskap og “praksis” på fellesskapsnivå. Her står den alternative karriereveien i et interessant dilemma:
- Den realiseres gjennom endringsprosesser i akademia som i sin natur er kollektive og som krever institusjonell støtte.
- Det er også en individuell karrierevei som både skal realisere og utfordre institusjonelle interesser.
- Samtidig er studie-administrasjonene viktige aktører, ikke minst gjennom digital administrasjon (LMS) som kodifiserer virksomhetene.
Digital transformasjon
Jeg tror dette stilles skarpere av digitaliseringens mange firsprang.
- Det sies at vi ikke kan bøye oss for at digitaliseringen kommer uansett. Dette er et snodig argument overfor sosio-tekniske løsninger som har dominert samfunnsutviklingen i 70 år. Den kommer ikke. Man kan dytte på bruksmåter, men ikke avoppfinne.
- Det handler derfor ikke om administrative systemer som hest-og-vogn med elektriske hester. Det marginaliserer underviserne og svekker en nødvendig oppslutning. Det utvikler ikke sosial kapital.
Det er heller behov for remodellering og praktisk utviklingsarbeid. Ledernivåene må finne løsninger som vinner oppslutning og delaktighet i fagstabene.
Her er det rike jaktmarker for å kvalifisere seg for det som høyere utdanning er i ferd med å bli. Tenk utdanning av de mange til “de store” helse & skole, og mange andre profesjonsområder.
Ett eksempel kan være oppgavene som ligger i å “kvadrere denne sirkelen”: Hvordan designe læringsløp som samidig er ..
- Funksjonelle for sterkt, middels og svakt motiverte studenter?
- Lærerike og passe krevende for studenter med og uten sterk matte- og litterær trening?
- Har en fagplan og læringsressurser som like godt tilpasses ett samlet løp over 3-5 år som “livslang” læring fordelt i mindre moduler over tid og institusjon/geografi?
Kanskje gir dette en konstruktiv løsning på en tydelig spenning. Den går mellom de “gamle” universitetene som ser seg tjent med sterk sentralisering og spisset forskning og de “nye” som i større grad arbeider med brede og praktiske profesjonsutdanninger med større grad av lokal forankring. “De gamle” har også utfordringer med å organisere effektive fler-campus-løsninger enten de er kommet som følge av sammenslåinger eller knoppskyting.
Oupia,
4. august 2023
Helge Høivik